Henrik Ibsens bror Nicolai Alexander dør i Estherville i Iowa. Han ble 53 år gammel, seks år yngre enn Henrik. Nicolaihar vært funksjonshemmet siden han var spedbarn, etter at barnepiken en gang mistet ham i gulvet. Etter at moren Marichen døde hjemme i Skien, kom han hit til Amerika. Til å begynne med livnærte han seg som gjeter. Helt siden han kom, følte han seg som en fremmed i Amerika, han var melankolsk og stille og holdt seg for seg selv. Når folk spurte ham om han ikke ville skrive hjem, sa han: «Nei, de har gitt meg så mye allerede. De tror jeg er død nå, og det er det beste. Henrik er en stor mann i gamlelandet, og jeg er ingenting.» Han var en liten mann, svært lik Henrik, han hadde den samme stramme munnen, den lange nesen, men pannen var ikke så høy som på Henrik. Han har alltid gått krumbøyd, ryggen var misformet i en stor pukkel, og han var kledd i dårlige klær, men har alltid vært ren og ordentlig. Når man snakket med ham, forsto man at han hadde bakgrunn fra de høyere klasser, og at han var intelligent; han snakket som en gentlemann, han leste mye, og han kunne løse vanskelige oppgaver i høyere matematikk. På søndager kom han ofte på besøk til sin norske venn Ole Myre, da leste han norske aviser, han fant ofte ting om sin berømte bror, og av og til snakket han også om Henrik. Når vennen en gang sa at Henrik ville ha blitt prest, svarte Nicolay: Ja, men da hadde han ikke fått så mye oppmerksomhet i kirken som han får nå. Nicolai kom til Amerika etter at han hadde mislykkes to ganger med forretninger hjemme i Skien sammen med broren Ole. Han har fortalt Ole at det å gå konkurs innebærer en større sosial degradering der hjemme i Skien enn her i Amerika. En gang fikk han brev fra søsteren Hedvig der hun ba ham om å komme hjem til Skien; hun skulle gjøre alt hun kunne for at han skulle få det bra der, skrev hun. Ole rådet ham til å akseptere invitasjonen den gangen, men Nicolai smilte sitt skeive, rare smil, og svarte: «Jeg skal tenke over det, men jeg tror neppe jeg vil akspetere det.» Det er ikke så så mye han har fortalt om seg selv, bare at han bodde en periode i Chicago, der pantsatte han en gang et ur som han hadde fått av søsteren Hedvig. Til Estherville, byen han nå er død i, kom han i 1881 eller 1882. Hele livet har han vært fattig. Det er vennene hans som må betale for gravferden. Det blir skrevet til Henrik og fortalt om at broren er død. Det kommer svar om at Henriks sønn Sigurd skal ta seg av stellet av graven.