Holger Drachmann publiserer et dikt om Elvira Madigan og Sixten Sparre i Illustreret Tidende, der han gir uttrykk for sterke følelser for hendelsen det ulykkelige kjærlighetsparet har iscenesatt. Hans minnedikt handler om alle de tusende av elskende som må velge døden fordi deres kjærlighet ikke er i samsvar med de herskendes interesser. Han leser parets død som et slag midt i fjeset på det bestående, det vil si kirken, domstolene, politiet og alle mulige andre offentlige instanser som konrollerer folks kjærlighetsliv ihjel. Deres død er en hån over alle de fantasiløse og følelsesforlatte borgere som støtter den bestående orden, mener han. Han har svært sterke følelser i sakens anledning; han er selv en som setter den frie kjærlighet høyt, og han har rik erfaring på området.