På verdensutstillingen i Paris er den store attraksjonen denne sommeren Eiffeltårnet. Det står på solide ben av stål som er formet som en portal. Den voktes av en tyve fot høy gipskvinne med timeglassform og moderne klær.

Når man beveger seg gjennom portalen, kommer man inn på verdensutstillingens storslåtte område, det er her det nye brer seg ut; teknologien, produktene, håndverket, vitenskapen. Her fins afrikanske landsbyer, sametelt, asiatisk teater og dans, billedkunst; luften er fylt av fremmede lyder og klanger og dufter. Før var de fremmede noe man knapt hadde hørt om, nå har de rykket nærmere, de blir vist frem her på utstillingen, de fremmede iscenesettes som i små tablåer, de har eksotiske klær og snakker språk man ikke forstår, man kan studere dem inngående, man kan gå helt bort til dem, forsøke å få kontakt. Men man forstår at man ikke forstår. Camille Claudel stiller ut sin skulptur av et dansende par på Salongen som arrangeres i forbindelse med Verdensutstillingen. Hun stiller også ut en byste av en liten gutt, sønnen til en kunstnervenn. Skulpturene blir godt mottatt av kritikerne. Hennes elsker Rodin på sin side har arbeidet intenst med å få ferdig sin monumentale skulpturgruppe Helvetes porter, men uten å lykkes. Han har i stedet takket ja til sin venn Monets tilbud om en retrospektiv utstilling for dem begge i Georges Petit-galleriet. Rodin er i uvanlig dårlig lune før utstillingen, men den blir en stor suksess. Han stiller ut 36 skulpturer, inkludert den endelige versjonen av Borgerne av Calais. Etter at utstillingen er over er han utslitt og finner ut at han trenger en ferie. Han forlater Paris uten å informere noen av sine venner. Han og Camille reiser sammen til Spania. De blir borte i to måneder.