Henrik Ibsen sitter i Arbinsgate og skriver et bevrende og forelsket brev til Emilie Bardach. Han lengter voldsomt etter henne, og klarer ikke å la være å tenke på det som har skjedd mellom dem. Han skriver blant annet: «Her sitter jeg som vanlig ved skrivebordet. Nå ville jeg gjerne arbeide. Men kan det ikke. Min fantasi er riktignok i levende virksomhet. Men stadig svever den annetsteds hen. Dit hen hvor den i arbeidstiden egentlig ikke skulle. Mine sommererindringer kan jeg ikke trenge tilbake. Vil det heller ikke. Det opplevde opplever jeg igjen og igjen - og på ny igjen. Å omdikte alt dette til en diktning er meg foreløpig umulig. Foreløpig? Vil det lykkes meg i en gang i fremtiden? Og ønsker jeg egentlig at det noen gang skal - og kan - lykkes? Foreløpig iallfall ikke - tror jeg. Det føler jeg, - det vet jeg. Og dog må det bli slik. Det må det avgjort. Men vil det bli slik? Vil det kunne bli slik? -»