Galleri

  • Henrik Ibsen er ankommet Gossensass i Tyrol sammen med Suzannah og tar inn på Hotel Gröbner. Hver dag spaserer han ned til Eisach-elven og står lenge på broen og ser grublende ned i vannet. Barna i området kaller ham Der Wassermann.Her blant hotellgjestene treffer han de unge kvinnene Emilie Bardach og Helene Raff. En kveld på hotellet når foreldrene hennes er ute, kommer en ung kvinne på seksten år, Carlotta Spinn, og setter seg ved Ibsens bord i spisesalen.

  • I Gossensass er det i dag et forferdelig tordenvær med haglstorm. Uværet fortsetter gjennom natten. Henrik Ibsen tegner av haglene, som er store som knyttnever, og begynner på et brev som han siden kommer til å sende til Emilie Bardach. Han skriver: «15 juli aften og nat til 16. samt om morgenen frygteligt torden vejr, begyndt med haggelslag. Haggel i naturlig størrelse, afridsede i salen.» Men han kommer ikke til å sende brevet før i slutten av oktober.

  • I Gossessass arrangerer Hotel Gröbner en stor fest til ære for sin berømte gjest Henrik Ibsen. Med dikteren i spissen marsjerer deltakerne til musikk opp til skogsplassen som nå er blitt oppkalt etter ham: Ibsenplatz. En tale blir fremført, og det blir tatt gruppebilde. Ibsen holder takketalen, og holder takketale, og om kvelden er det «musikalsk-deklamatoriske Foredrag» i hotellet der bla et par skuespillerinner fra Burg-Theater i Wien deltar. Det er på denne tiden at Ibsen treffer Emilie Bardach, en 27 år gammel østeriksk kjøpmannsdatter fra Wien.

  • Henrik Ibsen treffer maleren, forfatteren og sagasamleren Helene Raff i Gossensass. Hun er 24 år gammel. Helene observerer Ibsen og Emilie Bardach, og noterer i dagboken sin at Emilie ser ut til å være helt vill etter Ibsen.

  • Henrik Ibsen skriver dette på baksiden av et fotografi av seg selv som han gir til Emilie Bardach: «An die Maisonne eines Sep-temberlebens - in Tirol.» (Til maisolen i et septemberliv).

  • Henrik Ibsen sender en kryptisk og ladet beskjed til Emilie Bardach, som han har truffet på sommerferie i Tyrol

  • Henrik Ibsen sitter i Arbinsgate og skriver et bevrende og forelsket brev til Emilie Bardach. Han lengter voldsomt etter henne, og klarer ikke å la være å tenke på det som har skjedd mellom dem. Han skriver blant annet: «Her sitter jeg som vanlig ved skrivebordet. Nå ville jeg gjerne arbeide. Men kan det ikke. Min fantasi er riktignok i levende virksomhet. Men stadig svever den annetsteds hen. Dit hen hvor den i arbeidstiden egentlig ikke skulle. Mine sommererindringer kan jeg ikke trenge tilbake. Vil det heller ikke. Det opplevde opplever jeg igjen og igjen - og på ny igjen.

  • Henrik Ibsen sitter i Arbinsgate og skriver et bevrende og forelsket brev til Emilie Bardach. Han lengter voldsomt etter henne, og klarer ikke å la være å tenke på det som har skjedd mellom dem. Han skriver blant annet: «Her sitter jeg som vanlig ved skrivebordet. Nå ville jeg gjerne arbeide. Men kan det ikke. Min fantasi er riktignok i levende virksomhet. Men stadig svever den annetsteds hen. Dit hen hvor den i arbeidstiden egentlig ikke skulle. Mine sommererindringer kan jeg ikke trenge tilbake. Vil det heller ikke. Det opplevde opplever jeg igjen og igjen - og på ny igjen.

  • Henrik Ibsen skriver et kort brev til Emilie Bardach. Hun skal ikke bekymre seg for at han foreløpig ikke kan dikte, skriver han. Det vil komme. Foreløpig tenker og drømmer han. Og han har ikke så mye tid til å skrive brev til henne.

  • Henrik Ibsen skriver et brev til Emilie Bardach og vedlegger et nytt bilde av seg selv, og en biografisk bok om ham som nettopp er kommet ut. Den vil han at hun skal lese. Det ser ut til å ha løsnet med skrivingen nå. Han understreker at han er i gang med et nytt stykke, og at det aldri har vært snakk om at han kan gå inn i noen omfattende brevveksling med Emilie. Men noen ganger kan virkeligheten være bedre enn diktningen, skriver han.

  • Henrik Ibsen skriver et kort brev til Emilie Bardach der han igjen understreker at han stadig tenker på henne og grunner på hennes hemmeligheter. Han kaller henne prinsesse, og ser henne for seg med perler. Han så mange spørsmål å stille henne, skriver han. Skrive brev har han imidlertid ikke tid til. Han må på en premiere av En folkefiende i teatret. Det gruer han seg til

  • Henrik Ibsen skriver til Emilie Bardach et nytt brev om at han er en elendig brevskriver, men stadig tenker på henne likevel. Han lurer på hvordan hun har det på julaften. Hun er en prinsesse, skriver han.

  • Henrik Ibsen skriver til Emilie Bardach og takker for nyttårskortet hun har sendt ham og Suzannah. Suzannah føler seg ikke helt bra, kan han fortelle. Han ønsker henne et godt nytt år.

  • Henrik Ibsen skriver til Emilie Bardach og takker og blomstermaleriet hun har sendt ham. Han mener hun talent for å male blomster. Han har vært syk, anatkelgi av influensa, men føler seg nå bedre. Emlie har også vært syk, og han mener han visste det på forhånd; han så henne for seg sengeliggende - men vakker, som alltid, understreker han.

  • Henrik Ibsen skriver til Emilie Bardach og gjør det klart at han ikke er i stand til å besvare brevene hennes, og at det nå må være mindre kontakt mellom dem. Han er i alle fall ingen brevskriver, og hun er ung og har andre ting å tenke på. Hun som er så fintfølende og dyptfølende forstår ham sikkert.

  • Henrik Ibsen skriver til et kondolansebrev til Emilie Bardach i forbindelse med at hennes far er død. Brevet er kort, men medfølende.

  • Henrik Ibsen skriver et brev til Emilie Bardach og takker for bildet hun har sendt, men understreker at hun ikke må skrive til ham mer. Han skal nå snart sende henne sitt nye stykke. Og han skal fortelle det nå omstendighetene har endret seg.

  • Helene Raff, en ung tysk kvinne i München som er blitt kjent med Henrik Ibsen på ferie i Gossensass, der også den unge Emilie Bardach har vært, skriver i dag i dagboken sin som en samtale med Ibsen der hun spurte hva han egentlig så i henne:

    Slik noterer hun ned Ibens svar: «De er ungdommen, barn, den personifiserte ungdom – og det trenger jeg – det henger sammen med min produksjon, med min diktning.»

  • Henrik Ibsen har fått brev fra Emilie Bardach. han skriver tilbake og takker, og gjør det klart at sommeren de hadde sammen i Gossensass i 1889 var den lykkeligste i hans liv.

    Brevet er svært kort.