Henrik Ibsen er tilbake i Kristiania etter mange år utenlands. Heretter er det i denne byen han skal skrive og bo.

Henrik og Suzannah Ibsen er tilbake til Kristiania fra München etter sitt lange, selvvalgte eksil på kontinentet. Og det er vanskelig å unngå å l egge merke til at skjønnlitteraturen i Norge og ellers i Norden er underlagt andre signaler og estetiske fordringer enn dem som har vært rådende i det meste av 1880-årene. Det er mindre aktuelt med sosialhistoriske typeskildringer og samfunnskritiske vinklinger, lyrikken er på ny kommet til heder og verdighet, og naturstemninger kan brukes til å ramme inn særpregede og til dels uvanlige sjelelige erfaringer.

Romaner og noveller har fått det med å vende seg mot personenes indre liv vel så mye som mot det ytre miljøet. Det fins også en merkbar interesse for å utforske sinnets irrganger – også i den forstand at man ofte beveger seg ved rasjonalitetens yttergrenser. Spørsmålet om hvor grensen kan sies å gå, har vært reist mer enn én gang, også av sentrale personer i skuespill fra slutten av 1880-årene, for eksempel i August Strindbergs Fadren (1887), hvor forholdet mellom rittmesteren og hans hustru Laura gjennom det meste av de tre aktene er farget av hennes forsøk på å få mannen erklært sinnssyk og umyndiggjort. Og i Ibsens Fruen fra havet, som kom for tre år siden, er tittelfigurens psykiske tilstand det meste av tiden langt fra likevektig.

Ikke bare Ellida, men også Rebekka i det foregående og Hedda i det etterfølgende skuespillet illustrerer Ibsens interesse på denne tiden for kvinneskikkelser med uvanlig sjelelig profil.