Edvard Munch lager portretter av Henrik Ibsen, som han så vidt kjenner fra noen flyktige møter i Kristiania

Edvard Munch lager det første av sine litografier av Henrik Ibsen, uten at dikteren sitter modell. De to kjenner hverandre litt; de har noen ganger truffet hverandre på gaten eller på keffen på Grand, -- men noe vennskap er er det ikke snakk om.

Det er allerede flere år siden Ibsen flyttet tilbake til Kristiania etter mange år i Italia og Tyskalnd. Nå er han en gammel, rik og verdensberømt dikter på høyden av sin karriere. De daglige spaserturene hans til Grand fra leiligheten i Victoria Terasse, og senere Arbins gate, er blitt en velkjent hendelse  i byen.

Munch på sin side er en ung og fattig, men fremadstormende maler. Mottakelsen av kunsten hans har vært blandet: Av noen er han genierklært, mens andre avfeier maleriene som halvferdige skisser og smørerier.

Når han 1892 ble  invitert til å stille ut i lokalene til Kunstnerforeningen i Berlin, reklamerte  foreningen reklamerte med «Ibsenske stemninger» i forkant av utstillingen. Men om Ibsens dramaer ble møtt med begeistring av det tyske publikum i et par tiår, ble de «Ibsenske stemninger» fra Munchs lerret tydeligvis for kraftig kost for borgerskapet i Berlin. Etter en ekstraordinært generalforsamling i Kunstnerforeningen ble utstillingen stengt, med knapt flertall. Men Munch har utnyttet publisiteten til sin fordel.

Det er ingen tvil om at Edvard Munch er fascinert av Henrik Ibsens forfatterskap, og  inspirert av dramaene hans. Allerede som 14-åring laget han en illustrasjon til Kongsæmnerne, og senere er det blitt. Mange flere.

Når han dør kommer det til å finnes omtrent 500 skisser, tegninger, malerier, tresnitt og litografier med tilknytning til Ibsens skuespill, og også i de selvbiografisk opptegnelsene hans setter dikteren spor.  Munch kommer han stadig tilbake til Ibsens dramaer og møtene mellom de to.