Hulda og Arne Garborg reiser til Paris. De planlegger å bli her til mars, og lar sønnen på syv, Tuften, bli hjemme hos venner. Hulda lengter seg syk etter ham.
Hver møtes man hos familien Lie, sammen med andre nordmenn i Paris. Blant dem er Amalie Skrams gamle tilbeder Amund Helland. De kommer også sammen med Amalie selv. Hun er i elendig form, sterkt plaget av eksem, og skaper problemer både for seg selv og andre. Hun har tatt med seg tretten silkekjoler, men får bare bruk for to av dem.
Amalie er mye syk, hun blir aldri helt fornøyd med stedene hun bor, og skifter stadig pensjonat under stor ståhei. Planen er at hun og Hulda og Arne skal ta fransktimer sammen, men det renner ut i sanden for hennes del.
Amalie er seksten år eldre enn Hulda, som beundrer henne veldig, og de to blir venninner. Arne er nettopp ferdig med Haugtussa. Amalie gir uttrykk for at hun liker Huldas stykke Mødre, til tross for noen innvendinger. Men hun kommer også med den sårende kommentaren om at hvem skulle trodd at Hulda hadde noe sånt som dette i seg. Den tar Hulda segsvært nær av.
Garborg, H., et al. (1962). Dagbok 1903-1914. Oslo, Aschehoug. s.49-50
http://www.nb.no/nbsok/nb/f68c6eacd9b599585be90780c347a502.nbdigital?lang=no#50
og
Amalie til Erik Skram 9. nov. 1895. Fra Garton, J. (2002). Elskede Amalie. Brevvekslingen mellom Amalie og Erik Skram 1889-1899. Oslo, Gyldendal