Dato
januar–mars 1898

Denne våren står Amalies novelle En rose på trykk i norske Samtiden. Den handler om et havarert ekteskap mellom to mennesker som opprinnelig elsket hverandre over alt i verden, og som nå føler at de har satt sine liv over styr for hverandres skyld.

Fortellingen fortelles fra mannens synspunkt: han skal på sykehjem for å dø, og ønsker heller ikke å leve -- han er bare trist over å forlate sin halvvoksne datter, som han skriver et kjærlig brev til, der han minner henne på hvor godt deres forhold har vært, hvor fortrolig hun har vært mot ham, og hvor høyt han elsker henne.

Hans kone fremstilles som en grunn, livstrett og hensyns person, men ugrasiøse bjørnebevegelser, som kun føler lettelse ved tanken på at hennes mann ligger på det siste. Mannen undrer seg over hvordan det kan ha gått til at de to, som før han betydd så mye for hverandre, nå er blitt så fremmede for hverandre.

 idet han dør ser han i et syn en kjempestor forgylt rose hvor millioner av forløste menneskesjeler ligger mellom bladene. Beskrivelsen er nesten ordrett den samme som Amalies beskrivelse av sitt eget syn i et brev skrevet ikke lenge etter broren Ludvigs død, da var det Ludvigs sjel hun så ligge blant rosebladene.

Sted
Korrekturlest?
Nei
Kilde

https://www.nb.no/items/457867be31efd6ce7f620371aa658a1b?page=93&searchText=samtiden%201898

(se s. 82)

og

Garton, J. (2011). Amalie: et forfatterliv. [Oslo], Gyldendal. s.275