Dato
20Y30 januar 1898

I slutten av denne vintermåneden forlater Dagny Juel og hennes polske ektemann Stanislaw Przybyszewski  Berlin og drar til Paris, hvor de blir en uke. De har store økonomiske problemer, Stanislaw skriver til en venn om hvordan han skammer seg over at han ikke er i stand til å forsørge sin kone. Men Paris gjør voldsomt inntrykk på ekteparet. De kan ikke fatte at de en gang har ansett Berlin for å være Europas hovedstad. Tvetr imot gir Paris dem de vakreste øyeblikkene i deres femårige samliv, mener Stanislaw.

I slutten av denne måneden blir Dagny obersvert av en forbipasserende idet hun er i ferd med å forlate et hotell i Rue Jacob i Paris. Det er en solfylt sommermorgen, og Dagny er i ferd med å gå ut av porten. Hun nøler et øyeblik, og går langsomt nedover rue Saints-Pères, rett frem mot Boulevard Saint-Germain. Klærne hennes vekker oppsikt på grunn av det brokete inntrykket de gir. Kjolen er brun, jakken og hatten røde. Rundt halsen bærer hun en svært gul rev, på føttene grønne sko. Hun ser ut som en stillits (en fugl i finkefamilien), noterer man seg. Hun har en nydelig figur, og bevegelsene er myke. Men ansiktet ser trett ut. Øynene hennes er svært lyse.

Stanislaw er også svært stilig å se til om dagen. Han har fått ny dress. I 20 år fremover kommer skredderen som har sydd dressen til å holde en juridisk sak gående for å få betalt for dressen. Ikke desto mindre er det mange som mener at de har betalt dressen for ham. En av dem er Eberhard von Bodenhausen, som Stanislaw begeistret takk for hans generøsitet: "Dressen sitter som støpt på meg, min hustru har aldri før sett meg så elegant som nå", skriver han i et brev.

I Paris tar Stanislaw kontakt med den polske kolonien som har mange medlemmer, hvorav mange er malere og forfattere. dagny snakker litt fransk, og det gjør det enklere for henne å få kontakt med polakkene.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

https://kvinnemuseet.no/dagnys_liv

og

Kossak, E. K. (1978). Irrande stjärna : berättelsen om den legendariska Dagny Juel. Stockholm: Bonniers. s. 155-156