Inga Syvertsen og Gustav Vigeland flytter sammen i Fredensborgveien 1 b i Kristiania

Inga Syvertsen, som nå er nitten år gammel, flytter sammen med ham til leiligheten hans på Hammersborg, det som nå er Schandorffsgate 4, i tredje etasje. Det er ikke langt unna atelieret hans.

Inga er slående vakker, med harmonisk formede ansiktsuttrykk, blå øyne under en høy panne, blondt hår som henger i en flette nedover ryggen og korketrekkerkrøller over ørene. Vigeland er heftig forelsket i henne.

Inga er dyktig på mange måter, og et arbeidsjern. Hun blir en uvurderlig hjelp og støtte, steller hus, mat og klær, og arbeider i disse første årene sammen med ham i atelieret. Blant hennes mange gjøremål er å bløte leiren, og rense og kna den før han tar til med modelleringen. Hun står også modell når Vigeland trenger det.

Vigeland lærer henne opp til å lage jernstativene for byster, og hun slå leire på til en passende klump. Han lærer henne også å støpe i gips, hun støper flere av portrettbystene og hele Nordraakmonumentet. Kunsthistorikeren Hans Dedekam kommer til å skrive at hun er en mester i støping. Hun støper etter hvert portretter, men også en stor skultpur som skulpturen av Rikard Nordraak.

Inga er nøktern og nøysom. Så lenge knappheten råder, lar Vigeland henne styre med økonomien. Oftere blir hun Vigelands bindeledd til omverdenen, etter hvert som han distanserer seg mer og mer fra den. Hun besørger beskjeder til og fra kundene, og står for innkjøp og bestillinger av ulike slag.

Inga går fullstendig opp i Vigeland og hans arbeid. Omhyggelig samler hun på alt som angår ham, fra alle slags regninger til tegninger som han krøller sammen og kaster, og som hun plukker opp, stryker med strykejern og påfører dato. Hun har nesten ingen utdanning, men som en erfaren kunsthistoriker innser hun betydningen for ettertiden av konkret dokumentasjon. Hun fører lister over Vigelands skulpturer med nøyaktige dateringer, også verker han ødelegger, og skriver til slutt alle opplysninger med skjønnskrift inn i en stor protokoll. Hun skaffer seg også et billig lite kamera, fotograferer skulpturer Vigeland holder på med, og daterer nøyaktig negativer og kopier. Blant annet fotograferer hun tilblivelsen av Abelmonumentet gjennom to år, fra jernskjellettet blir reist og til hele gruppen står ferdig i atelieret; det blir et stort album fullt av bilder. Og det er hennes fortjeneste at ettertiden vil få kjennskap til flere av Vigelands skulpturer som ikke kommer til å overleve.

Foreløpig er økonomien til de to vaskelig. Siden kommer Inga til å fortelle hvordan hun utstyrte Vigeland med penger til kaffe og sigar og drikkepenger til kelneren når han går avgårde til Café Engebret, eller til Logerestauranten. Det er først om et par år, når han få bestilling på det store Abelmonumentet, at økonomien kommer til å bedre seg for de to.