Eleonora Duse, den store teaterdivaen, og teatermannen og Aurélien-Marie Lugné-Poë kommer til Kristiania. Duse besøker Norge for første gang, hovedsakelig for å hilse på dramatikeren som hadde skapt de rollene hvor hun har høstet sine største triumfer, Henrik Ibsen. Hun har sendt blomster og et brev til Ibsen med spørsmål om hun kan få komme og bare si «Takk»: «Jeg er kommet for å skjenke en stakket stund av mitt arbeide og min beundring til geniet, som fårmår å gi oss tro på våre evner, og som nettopp derfor gir mig tro i min streben og lys for min fot når jeg strever med å gi den riktige tolkningen.» Men Suzannah ringer og opplyser at Ibsen er for syk til å kunne motta noen. Lugné-Poe er sammen med Duse, og han skal siden komme til å skrive: «Jeg husker meget godt den morgen da hun nettopp hadde fått den sørgelige meddelelse. Jeg gikk inn til henne og fant henne iført den lange hvite palandrane som hun holdt så av. Hun satt forferdet, tilintetgjort, hulkinnet med trette ansiktstrekk som om livet holdt på å forlate henne. Hun spurte mig: «Hvad skal jeg gjøre?»... Hvad kunde jeg gjøre for henne nu? Jeg hadde selv håpet så meget for henne!... Neste morgen befant vi oss, Duse og jeg, ved 12-tiden utenfor Henrik Ibsens bolig. Hun hadde kjøpt norske støvler, for hun vilde gå til fots. På slaget 12 stod vi like utenfor det hjørnevinduet hvor man hver dag på dette klokkeslett kunde se Dr. Ibsen selv, undertiden med en sekretær eller en annen hjelp ved sin side. Eleonora Duse stod og ventet i kulden og sneen. Hvem vilde ikke, selv tredve år etter, bli sterkt betatt ved å minnes at han hadde vært til stede ved et slikt taust og patetisk møte? På fortauet, Eleonora Duse speidende efter den gamle dikters silhuett bak den store vindusrute!».