Margrethe Wullum sitter i Valdres og skriver på oppfordring til Amalies biograf Antonie Tiberg om Amalie. Hun har mange refleksjoner om Amalies personlighet, og om ulike aspekter av hennes liv. Hun skriver blant annet at den eneste som virkelig ville kunne beskrive Amalie er hennes venninne Kathinka Heiberg, som hun mener Amalie har skildret i «det deilige mennesket i stykket Agnete som lar sin egen penger falle under bordet, uten å nevne noe om det.»

Wullum skriver videre:

"Jeg mener at hennes Mangler var Grundlaget for hendes lidenskabelige og selvundersøgende Sandhedskjærlighed i hennes Digtning, og at hun var (..) stor nok til at bære dem.»

Wullum mener at romanene Conctance Ring og Forrådt er hennes ekteskap sett fra to ulike sider. Det ligger en erkjennelse mellom de to bøkene, mener hun. Müller skal i virkeligheten ha vært en prektig mann, hvis skavanker var de den gangen omtrent vedtatte sjømannsfeil. Han fortsatte å sette henne uendelig høyt også etter at han giftet seg for andre gang.

"Da Amalie kom til Kristiania blev hun naturligvis vældigt omsværmet, hun var meget skjøn, vistnok skjønnere end i sin Ungdom, og meget ofte på en temmelig simpel Måde: Der var også i hendes Forhold til alt det som var Tidens Bevgælse noget meget brautende og gribende efter det mest sensationelle af de Bevegelser som var oppe i tiden, tror Wulllum. De var kun det sosiale som gjorde inntrykk på henne. Men Wullum mener at Amalie også der, hva senere tider har vist, selv hadde følelsen forut. For det nasjonale hadde hun omtrent ingen følelse, mener Wullum.

Wullum kan fortelle at hun selv har hatt noen temmelig harde sammenstøt med Amalie på grunn av hennes nedrakking på sitt fedreland Norge overfor fremmede turister. Så hennes gravskrift, hvor hun erklærer seg som dansk borger, er ikke resultatet av noe enestående lune, understreker hun.

Amalie var i det hele tatt svært personlig anlagt. Det var på helt andre måter hun hadde sin storhet.

Om det religiøse fritenkeriet som lå i tiden på 1880-tallet skriver Wullum: Dels hennes sterke forstand, dels hennes behov for å være med, trakk henne langt. Men hun hadde også en dypt religiøs side ved sin natur, og den gjorde seg etter hvert gjeldende. I 1893-1894 krevde hun løfte fra sin bror Ludvig om at han skulle vise seg etter sin død for henne. Mange år senere gjentok hun med nesten vill lidenskap og strømmende tårer: Han ga meg intet tegn, han ga meg intet tegn. I 1880-årene, da hennes eldste sønn ikke ville la seg konfirmere, var det temmelig uhyggelig. Til guttens uhyre forbauselse svingte hun, som i selskapslivet uttalte seg høyst krast om kirken, plutselig rundt og ville absolutt at han skulle konfirmeres. Hun ble den gang dømt temmelig sterkt for det. Hun talte i det hele tatt temmelig forskjellig alt etter tilhørerne. Denne hendelsen var med på å bringe Jakob rent ut av likevekt, mener Wullum. Etter hva hun senere har opplevd, tror hun det snarere var svakhet i hennes selskapsopptreden.

Amalie hadde en halvbevisst beregning i dobbeltheten sin, som hadde sin grunn i en sterk indre uro i henne, mener Wullum. Og hennes kjærlighet til broren Ludvig var nesten lidenskapelig. I den tror Wullum at en av Amalies dypeste hemmeligheter ligger.

Henriks lidenskapelige forelskelse i tante Milla i Avkom er Ludvig, tror Wullum. Mens Lina, som kun bryr seg om brorens dom når hun inngår sin overflatiske forlovelse, mener hun er Amalie selv.

Wullum tror ikke det var noe mellom Amalie og Kielland, bortsett fra sterkt koketteri og kurmakeri, men hun vet ingenting. Bjørnsons synspunktet på dette syns hun imidlertid ikke man skal legge særlig vekt på -- han ville jo alltid gi råd, mener hun.

Om Amalies forhold til Erik Skram skriver hun at hun hadde trang til å bli beskyttet, etter noen temmelig voldsomme ting hun hadde opplevd. Hun tror også at Amalies følte glede over hans ærbødige beundring av henne kunstnerisk, og også dette at han satte seg selv dypt under henne i så måte, selv om han selv hadde litterære ambisjoner. Og så var det sikkert også noe erotikk inne i bildet, tror Wullum.

Etter hvert ble Amalie voldsomt sjalu, kan Wullum fortelle. Men hvor mye av denne sjalusien som var kjærlighet og hvor som var krenket stolthet, var ikke så lett å si. Hun identifiserer Berg i stykket Agnete som Skram, og Agnete som Amalie. Amalie ville som Agnete elskes nøyaktig som hun var, hun ville stå der naken foran sin elskede. Og storheten i stykket Agnete er at Amalie begynte på det i vill forbitrelse over Erik. Men etter å ha skrevet seg gjennom det, hadde hun skrevet seg frem til en rettferdig betraktning av også ham. Hun sto i det hele tatt høyere i sin diktning enn i sin personlighet.

Wullum syntes i det hele tatt :et var merkelig å høre Amalie snakke om sin diktning. Den filosofien hun hevdet, syntes Wullum alltid manglet i det dypeste sjelelige som var i hennes diktning. Hun tror det kommer lite ut av å forklare litteraturen hennes gjennom hva hun er influert av. Det er diktingen hennes som har influert henne, mener hun. Diktningen hennes var en enetale med hennes egen samvittighet og med en ubestemt (*?*) og hennes lidenskapelige, selvanklagende selvundersøkelse har vært veien til hennes vidunderlige menneskeforståelse.Hun opplevde at hun hadde fått et nesten lidelsesfullt kall i skrivingen. Hennes ansvarsfølelse og hennes sandruhet var mye større overfor hennes diktede mennesker enn for de levende. Noe av dette er det jo hos alle forfattere, men kunne Wullum finne de rette uttrykk, vill Tiberg forstå at det var noe annet og mere.

Hun synes ar styrken og nøyaktigheten i Amalies selviakttakelse slik hun utviste den i Professor Hieronimus var helt fenomenal.