Balletten og orkesterverket Vårofferet av Igor Stravinskij blir uroppført i Paris

I Paris, i det nyåpnede Champs-Elysées-teatret, er det denne vårkvelden urpremiere for balletten og orkesterverket Vårofferet av Igor Stravinskij. Komponisten selv, en ukjent russer fra St. Petersburg, står i kulissene. Han har forlatt plassen sin blant publikum i salen og søkt tilflukt hit etter de første taktene av preludiet, for det har umiddelbart har utløst latter og hån blant publikum. Han er opprørt.

Det er som om salen blir hevet av et jordskjelv, skrik, skjellsord, ul og vedvarende piping overdøver musikken, og det forekommer ørefiker og slag blant publikum.

Verket er basert på den russiske og førkristne folkemyten om å ofre en jomfru om våren. Tidens mest feirede ballettdanser, polsk-russiske Vatslav Nizsinskij, har laget koreografien. Det er direktøren for ensemblet Les Ballets Russes, Sergej Djagilev, som har invitert Stravinskij til å komponere denne musikken, og han har bedt sin elsker Vatslav Nizsinsikj til å gjøre koreografien, som bryter totalt med den tradisjonelle ballettkunsten.

Danserne er kledt i det som likner tradisjonelle russiske folkedrakter, men det de fremfører, er hypermoderne. En av anmelderne skal komme til å skrive at her fins ikke et snev av ynde, eleganse eller letthet i noe av det som foregår på scenen. Alt er stygt, tungt, platt, mener han.

Men forestillingen blir likevel fullført til siste slutt, selv om publikum skriker, og skandalen gjør at det går for fulle hus utover forsommeren.

Siden skal Vårofferet komme til å bli regnet som et verk som er med på å forme teatrets ånd: Dette å alltid være litt foran, slik dette verket er ved å bryte de klassiske konvensjonene for et symfonisk verk, og ikke mins det voldsomme bruddet med den klassiske balletten.

Men etter uroppførelsen skal den originale koreografien komme til å gå tapt. Nizsinsikj kommer til å bryte med sin elsker og gifte seg med en kvinne, som senere kommer til å bli mentalt syk og ute av stand til å arbeide.

Og også partituret til verket skal komme til å forsvinne, det kommer først til å dukke opp igjen på 1960-tallet. Og på 1980-tallet skal Chicago-balletten komme til å gjenskape koreografien, basert på tegninger, fotografier og muntlige beskrivelser av denne urpremieren.

I 1975 kommer koreografen Pina Bausch til å gjøre sin egen, særegne versjon av verket. Og for Stravinskij skal verket kommet til å bli selve referanseverket for resten av hans liv. Han skal komme til å bli 88 år gammel, og ettertiden skal komme til å regne ham som en av de fremste avantgardekunstnerne i Paris på denne tiden, sammen med navn som Picasso, Debussy og Cocteau. Det fins de som skal komme til å anse ham som modernismens viktigste representant.