Inga Syvertsen har trange kår på sine gamle dager, men lever for det hun har opplevd som Gustav Vigelands modell, assistent, samboer og husholderske

Inga Syvertsen er klar til å søke økonomisk erstatning for sine rettigheter til Gustav Vigelands kunst. Etter forhandlinger og pruting mellom partene ender saken med at Inga får utbetalt 36 000 kroner i erstatning for tresnittplatene, fotografiene og reproduksjonsretten som Vigeland har gitt henne i sin tid.

Antakelig er det to grunner til at hun aksepterer en lavere sum enn den hun opprinnelig har forlangt: hun trenger pengene, og hun har fått høre at Vigeland heller ville knuse alle de fotografiske platene enn å utlevere dem til henne. Hun, som bedre enn noen kjenner hans temperament, vet at han er fullt i stand til å gjøre alvor av trusselen.

Det kommer aldri til noen form for forsoning med Vigeland, slik Inga innerst inne håper. Så lenge hun lever kommer hun til å vokte over minner, opptegnelser og gjenstander fra samlivet med ham, som om de var hellige klenodier. Mer enn gjerne forteller hun om Vigeland i timevis, og hun raser mot alle som skriver nedsettende om han.

På sine gamle dager kommer Inga til å bo i en ett-værelsers trygdeleilighet på Manglerud i Oslo. Der kommer hun til å dekke veggene med innrammede fotografier av Vigeland, hans skulpturer og avisartikler om ham. Hun kommer ham til å dyrke ham til sine dagers ende, men er ikke blind for hans vanskelige sider.

Hun beskriver Vigelands følelser med at de beveger seg fra det absolutt svarte til det helt lyse, han kjenner ikke mellomstadiene, mener hun. Han kan være god og mild, men også være som satan selv, som en vulkan. Hun finner likhetspunkter med den arbeidsbesatte professor Thygesen i Bjørnstjerne Bjørnsons drama Geografi og kjærlighet, og den sjalu, mistenksomme Edgar i Strindbergs Dødsdansen. Det demoniske i ham ser hun som et uunnværlig ledd i hans kunstnerpersonlighet. Men fremfor alt beskriver hun ham som den store, geniale kunstner, som det har vært hennes skjebne å stå nær og tjene i 20 år av sitt liv.

Selv i trange tider kommer hun til å holde fast ved den forsølvede bysten i bronse som Vigeland laget av henne i 1907. I 1959 kommer hun til å forære den til Kunstforeningen i Mandal med ønske om at den blir plassert nær Vigelands selvportrett fra 1922. Slik kommer hun, i et rom i Andorsengården i Mandal, bli forenet igjen med sitt livs store kjærlighet.

I erkjennelse av hva Inga har betydd for Vigeland, og som motytelse for alt materiale vedrørende Vigeland som fremdeles befinner seg i hennes eie, kommer det i februar 1945 til å bli inngått en overenskomst mellom Inga Syvertsen og Oslo kommune: Så lenge hun lever, kommer hun til å bli sikret ble hun sikret en årlig godtgjørelse på 3600 kroner i form av bystyrepensjon.

Grunnlaget for pensjonen er overdragelsen til kommunen av samtlige dokumenter og materiale vedrørende Gustav Vigeland, nevnt i Ingas fortegnelse av 01.11.1944 med 26 underpunkter og bilag. Dette omfatter private brev, notater, telefonbeskjeder, tegninger, fotografier, film og dokumenter av alle slag, tresnitt, fortegnelser, avisutklipp og en del materiale med affeksjonsverdi og kunstverdi.

I overenskomsten fremgår det også at det er Ingas ønske å overdra til kommunen hva hun senere måtte finne i sin besittelse av materiale vedrørende Gustav Vigeland, også ved hennes død. Da vil alt bli samlet under ett tak.

Inga Syvertsen har bodd på flere adresser etter bruddet med Vigeland: I 1921 Telthusgaten 11, i 1922 Waldemar Thranes gate 3, i 1929 Observatoriegaten 25, i 1935 Trudvangveien 7 og i 1936 Frognerveien 52.

Som pensjonits kommer hun til å flytte til en trygdebolig med adresse Enebakkveien 158 på Manglerud.