Christian 4. er død, og blir endelig endelig begravet. Han har vært en kraftfull og enerådig konge.

Christian 4. som døde i februar, blir endelig gravlagt. Han har vært konge i Danmark-Norge i 60 år. Kongen døde for egen hånd i sitt sovekammer på Rosenborg slott. For fire år siden ble han såret i slaget ved Kolbergerheide, noe som ga ham stygge arr i ansiktet, og gjøre at han mistet sitt høyre øye. Når hans portrett nå blir malt, blir han portrettert fra ventre side, slik at ikke skaden og arrene skal synes.

Gjennom sine 25 besøk i Norge og de tiltakene har Christian 4. satt  ut i livet her, har han vist stor interesse for en norske delen av riket. Han har grunnlagt tre nye byer; Christiania, Kongsberg og Kristiansand, omorganisert  rettsvesenet, bygget opp et eget norsk tollvesen og en stående norsk hær, og også satt i gang en rekke tiltak for at landets mineralforekomster skal kunne utnyttes bedre.  Men kongens politikk har også ført til at skattene har vært høye, og til at norske ressurser er blitt betydelig tappet.

Christian 4 var bare 11 år da faren døde 1588, og frem til 1596 regjerte et formynderstyre Danmark og Norge. Kongen overtok et monarki i velstand; både kongedømmet og innbyggerne i Danmark-Norge klarte seg bedre økonomisk enn på lenge, både som følge av en høykonjunktur i Nordvest-Europa og fordi det hadde gått lang tid siden siste krig (sjuårskrigen 1563–70). Det vakte stor glede da det ble kjent at Christians far, den 44 år gamle Frederik 2,. fikk en sønn 1577. Det var den gangen opplagt for alle at han ville bli valgt til dansk-norsk konge. Riksrådets formynderstyre forberedte ham til kongegjerningen 1588–96, og  lot ham underskrive samme håndfestning som farens ved kongevalget 1596.

Christian 4 har vært forberedt til regjeringsansvaret med en oppdragelse som har omfattet læring av mange fag, men ettertidens hitoriekere kommer til å peke på at han har manglet fokus og prioritering av politisk innsikt.

Regimets aristokratiske ideologi forutsetter at kongen uten problemer skal gå inn i en kongerolle der han styrer godt og rettferdig og undersåttene adlyder hans kloke bestemmelser.

Etter hvert oppsto det spenning mellom de innbyrdes motstridende idealene. Særlig har det vært anspent mellom fyrsten som en mild, rettferdig konge og som en krigerkonge.

Fra han var19 år gammel og tiltrådte tronen har Christian  blitt vant til å gå mer og mer opp i kongerollen, og allerede fra han var 16 år hadde han vært regjerende hertug i Slesvig og Holsten. Ha har vært kjent for å ha uvanlig sterk selvfølelse, og som en vellykket ung mann: velvokst, atletisk, dyktig i ridderlige idretter, språkmektig, velformulert, skolert i mange boklige fag og mer praktiske ferdigheter.

Monarkiets skattkammer var den gangen velfylt, og fyrstens virketrang ubendig, noe som gav seg utslag i en strøm av ideer, initiativ og tiltak.

I ettertid kommer historikere til å peke på hvordan særlig Christian 4s byggeaktivitet i en rekke byer er merkbar. Han har grunnlagt nye byer og ordnet gamle byer på nye måter. Deette har han gjort avmilitære og økonomiske hensyn.

Den byen som ble mest er blitt preget av Christian 4, er likevel København. I hele sin lange regjeringstid har han her gjennomført en serie store byggeprosjekter.

Da Oslo brant 1624, flyttet han byen inn under Akershus og kalte den Christiania, og 1641 anla han en helt ny by på Agder, Kristiansand. Begge disse byene knytett han  til festningsanlegg. De har fått rede, rette gater i et kvadratisk mønster, slik at de var lette å befeste militært.

Han har også anlagt bergstaden Kongsberg. Det var i 1624, etter at det året før ble funnet sølv i Sandsvær.

Ett utslag av Christian 4s tiltaksiver har vært hans reiselyst. Han har reist mer enn noen annen dansk-norsk monark – og til Norge flere ganger enn alle andre dansk-norske unionskonger til sammen, trolig 25 ganger.

Reisene har gått til Oslofjordregionen, Båhuslen og/eller Agder,  til det indre av Østlandet,  Stavanger,  Bergen, og langs hele den vestlige og nordlige norskekysten helt til Kolahalvøya (1599).

Reisene har oftest hatt et militært sikte: Kongen har inspisert festningsanlegg og ledet sjømilitære tokt.

Historikere kommer siden til å peke på at Christian 4 har et betydelig ansvar for at Norge og Danmark er blitt satt i en slik situasjon at manhar måttet gjøre store landavståelser til Sverige i 1640–50-årene. Men ut over dette kommer man til å omtale ham som en norgesvenn.

På mange måter gikk det et skille ved 1625 i kongens regjeringstid: før den tid hadde han tilsynelatende stort sett hell med sine tiltak, men etter det har det mest tilsynelatende gått galt. Tiltakene hans har i denne perioden mest preget av bestrebelsene på å skaffe monarkiet større inntekter og disiplinere befolkningen på forskjellige vis. Fra 1632 er det blitt organisert et eget norsk tollvesen som har lykkes i å mangedoble tollavgiftene. Kongen har også vært ivrig etter å utnytte malmforekomstene i Norge, og for å oppnå det har han satt inn bergverksbetjenter som har organiseert letingen og håndhevet et reglement som pålegger befolkningen forpliktelser til å arbeide for nyopprettede bergverk mot en beskjeden betaling.

Den dansk-norske marinen er stadig blitt stadig utbygd, og kongen har satset mest på å skaffe mannskap fra Norge ved å tvangsutskrive unge menn til matrostjenesten. Han har også satset mye på festningsbygging i de danske og norske grensetraktene mot Sverige, særlig er Akershus festning stadig blitt utbygd.

Nå på slutten av regjeringstidens hans er det endelig blitt etablert en hær i Norge. Den er primært bugd på  utskriving av bondesoldater, én i hver soldatlegd ute på bygdene.

Kongen fattet tidlig større interesse for Norge enn det som var vanlig i Danmark, og det heger nok sammen med at han ble møtt med utfordringen fra Sverige. Der stilte hertug Karl, den senere kong Karl 9, seg i spissen for et opprør mot kong Sigismund og slo inn på en hardhendt selvhevdelse overfor indre og ytre motstandere. Bl.a. intensiverte han den svenske ekspansjonen på Nordkalotten, inspirert av en fordelaktig fredsavtale med Russland 1595 og av den tradisjonelle kunnskapsløsheten som regjeringen i København bærer preg av når det gjelder det nordlige Norge.

Karl 9 ville skaffe seg et hegemoni i nord og tok sikte på å tilrive seg kysten fra Tysfjord i Nordland og nordover. Christian 4 prøvde i årevis forgjeves å få det danske riksrådet til å sette hardt mot hardt, men 1611 tvang han igjennom en krig mot Sverige om dette og enkelte dansk-svenske stridsspørsmål. På den dansk-svenske fronten mobiliserte kongen sine store økonomiske ressurser og leide en omfattende leiehær som skaffet ham et overtak mot svenskene, bl.a. ved å erobre byen og festningen Kalmar. Kongens overflatiske kunnskaper om norske forhold fikk ham til å satse på mobilisering av de norske bøndene til krigsinnsats mot svenskene, men bøndene nektet å slåss, og det norske krigseventyret ble en fiasko, bortsett fra den isolerte episoden da gudbrandsdølene stoppet skotske leiesoldater på vei til Sverige ved Kringen 1612.

Ett av de to hovedresultatene av Kalmarkrigen har vært at den nye svenske kongen, Gustav 2 Adolf, har gitt opp forsøket på å erobre kysten i nord, slik at den norske kronens suverenitet er blitt mer uomtvistet der, bortsett fra den fortsatte uenigheten med den russiske tsaren om hvor grensen mellom den norske og den russiske kronens overhøyhet gikk. Det andre hovedresultatet har vært at Sverige har måttet betale Christian 4 en million riksdaler for å få tilbake Älvsborg festning og distriktet omkring den.

I tillegg til sine stadig større inntekter av Danmark, Norge og hertugdømmene gav dette kongen økonomisk handlefrihet i årene etter 1613; den brukte han til et omfattende prosjektmakeri. Nå kom det sterkere for dagen en tendens til å konsentrere det kongelige pengeforbruket til København og omegn, til store slottsanlegg og andre prestisjebygg, til omfattende militære installasjoner og til kjempeinvesteringer i næringstiltak, bl.a. Det ostindiske kompani, som i dyre dommer skaffet kongen hans første oversjøiske koloni, Tranquebar i det østlige India (1620).

Dertil kommer at Christian 4 mer og mer har latt kjøpmennene i København overta handel og næringsvirksomhet i monarkiets fjernere provinser og havstrekninger – handelen med Island og Færøyene og hvalfangsten; slik forsterket han Københavns grep på land og områder som tidligere hadde ligget under den norske kronen. Han har også sendt  ekspedisjoner til Grønland, men det var først hundre år senere at den danske koloniseringen der ble påbegynt.

Alle kongens tiltak i København har gitt tøtet til en ytterligere sentralisering av makt og ressursbruk i oldenborgmonarkiet, slik at byen er blitt en nordeuropeisk imperiehovedstad. De fleste storstilte næringsprosjektene er imidlertid endt som økonomiske fiaskoer, elv om de har bidratt til å pumpe opp den allmenne aktiviteten i hovedstaden,

Da Christian 4 fra 1625 kastet seg inn i en ny krig, utløste han en begivenhetskjede og en intensivert pengebruk som førte til at dansker og nordmenn i stadig sterkere grad måtte overføre skattepenger til København.

Da trettiårskrigen brøt ut 1618, reagerte Christian 4 med å styrke sin innflytelse i Nord-Tyskland. Han prøvde på den måten også å danne motvekt mot Gustav 2 Adolfs krigserobringer fra Russland og Polen i Baltikum.

I 1625 gikk Christian inn i trettiårskrigen som leder for de protestantiske fyrstene i Tyskland, i et forsøk på en ytterligere utbygging av sin tyske lederstilling. Året etter led han et katastrofalt nederlag i et slag ved Lutter am Barenberg for keiserens og katolikkenes tropper, og 1627 besatte disse hele Jylland.

Det har vært rivaliseringen med Gustav 2 Adolf som har fått Christian 4 til å gå inn i krigen for å unngå at den svenske kongen tar på seg denne lederrollen. Frykten for at Christian skulle bli drevet i armene på Gustav 2 Adolf fikk keiseren til å slutte fred med ham uten landavståelser 1629. Men i 1630 gikk den svenske kongen inn i krigen som protestantenes leder, og selv om han falt to år senere, etablerte dermed Sverige seg som militær stormakt i Nord-Europa frem til nederlaget i den store nordiske krig 90 år senere.

Siden kommer historikere til å diskutere  hvor dristig Christian 4s inntreden i trettiårskrigen har vært. Han har hatt en reell sjanse til å lykkes, men faren for å mislykkes har også vært betydelig, og Danmark-Norges sårbarhet har vært så stor at det var et dristig spill kongen kastet seg ut i.

Det danske riksrådet fremholdt den gangen for ham hvor katastrofalt et nederlag kunne bli, og det nektet å samtykke til krigen, slik at han førte den som slesvig-holstensk hertug. Men dette ble en fiktiv distinksjon; det var danskene og nordmennene som måtte betale konsekvensene av nederlaget.

I ettertid kommer Christian 4 til å bli fremstilt som en folkelig monark. men det vil bli påpekt at det er uhistorisk. Han har riktignok ikke vært noen snever hoffigur, og han har strødd om seg med fyndige og vittige brev, drukket umåtelige mengder alkohol, fartet rundt og personlig deltatt i sivile og militære sysler over et bredt spekter. Særlig har han engasjert  seg i planleggingen av ymse byggeprosjekter, ned til de minste praktiske detaljer. Slik har han møtte mange mennesker. Men det er fo rdet meste adelsmenn han har omgitt seg med, og han har vært autoritær og aristokratisk i sitt samfunnssyn. Det har vært riksrådet som har fått ham til å innkalle til stendermøtene. Selv har han mest mulig villet bestemme alt på egenhånd.

Forholdet til riksrådet etter hvert blitt mer og mer anspent. Her kommer ettertiden til å mene at Christian 4 har vist seg som en dårlig politiker. Hans forfedre har så langt klart å dominere rådet, men i hans tid har det utviklet  seg en splittelse mellom to atskilte organer, som begge forgjeves har forsøkt å svekke motparten, uten at kongen har hatt noen ambisjon om å avskaffe riksrådet, slik Frederik 3 gjorde 1660.

Rådet har vært  uenig i kongens dristige utenrikspolitikk, og urolig for hva han har villet bruke et stadig mer omfattende hærvesen til. de har også vært bekymret over at det har vært nødvendig å  skrive ut stadig større skatter, i hvert fall når de har rammet den danske adelen og dens bønder.

Uenigheten mellom konge og råd har etter rhvert ført til uklarhet om de politiske målene, manglende samsvar mellom mål og virkemidler og har vitnet om sviktende dømmekraft. Begge parter har gjort seg døve for motpartens argumenter, og kongens manglende evne til risikovurdering har stått i kontrast til hans bestefar Christian 3s taktiske forsiktighet; den politiske kulturen i Danmark er i ferd med å bli utarmet.

Til tross for krigsnederlagene og uenigheten med det danske riksrådet gikk rådet med på å trappe opp beskatningen og militarisere oldenborgmonarkiet. De militære tiltakene ble lenge konsentrert om flåteoppbyggingen, opprettelsen av en stående hær av yrkesmilitære i hertugdømmene og organiseringen av en dansk bondemilits. Da stattholderen i Norge, Jens Juel, utarbeidet planen for en norsk bondemilits, underskrev kongen den 1628 (krigsordinansen), men han har ikke vært villig til å bruke de ordinære skatteinntektene til militsoppbyggingen i Norge. Først etter gjentatte påtrykk fra stattholder, embetsmenn og norske stendermøter gikk han fra 1640 med på å bygge opp hæren i Norge. Det har vært et arbeid som Hannibal Sehested har påskyndet under krigen 1643–45. Da og etter krigen har kongen gitt ham lov til å bruke store deler av de norske statsinntektene på den norske hæren.

Danskenes dominans i Norge har vært på sitt sterkeste under Christians .regjeringstid. I følge med de danske adelige lensherrene er det kommet et stort antall danske adelstjenere som er blitt fogder, sorenskrivere, lagmenn, tollere og offiserer, og disse adelsklientene har grunnlagt nye dynastier i Norge, også i samvirke med danske geistlige.

Særlig de som kombinerer embete med kjøpmannskap er blitt ledende i dannelsen av en ny norsk overklasse, som i de følgende generasjonene kommer til å bli mer norsk og mindre dansk, og etter hvert kommer til å bidra til at Norge får et sterkt miljø av embetsmenn, kjøpmenn, bedrifts- og godseiere.

Kongens familie- og kjærlighetsliv har vært lykkelig til ut i 1620-årene. Dronning Anna Cathrine døde 1612. Kongeparet har fått seks barn. Men kongen har også et usikkert antall barn med minst to kvinner, og på nyttårsaften i 1615 giftet seg uoffisielt med adelsdamen Kirsten Munk. De har fått 12 barn sammen. Men Kirsten forlot ham 1628, og fra 1629 har han levd han sammen med Vibeke Kruse, som hadde vært Kirsten Munks kammerpike. Han og Vibeke har fått to barn sammen. Vel halvparten av i alt to dusin barn kommer til å vokse opp.

Etter 1628 har kongen ligget i et hatsk konflikt med Kirsten Munk, og denne feiden har også trukket med seg store forviklinger i forhold til de mange døtrene han hadde med henne og til deres ektefeller. Dette har vært politisk svært alvorlig, særlig i forhold til svigersønnen Corfitz Ulfeldt, som han har gjort til rikshovmester 1643, men som etter 1645 har vendt seg mot svigerfaren og tvunget stadig mer igjennom av sin vilje.

Ulfeldts korrupsjon har sterkt bidratt til at Christian 4s gjeld til slutt er blitt uhåndterlig; han har til og med måttet pantsette kongekronen sin.

Hannibal Sehested har vært den svigersønnen som har forholdt seg mest lojal til kongen, bl.a. fordi han har trengt kongens støtte overfor det danske riksrådet når han under og etter krigen 1643–45 har organisert et norsk finans- og militærvesen og dermed midlertidig redusert overføringene til København.

I løpet av det siste året av Christian 4s regjeringstid har kongen presset rådet til en større sentralisering til København igjen, under Corfitz Ulfeldts egenrådige kontroll. Men i disse årene har kongen gjentatte ganger forsøkt å bruke forholdet til Norge som et ledd i sin konflikt med det danske riksrådet. Han har understreket betydningen av at Norge opprinnelig og egentlig er et arvekongedømme, i et halvhjertet forsøk på å anfekte det danske riksrådets rett til å velge selv

Kongen Christian 4. har også stått for en strengere kirke- og moralpolitikk fra ca. 1610, ved å foreta en utrenskning av teologer som ikke er patente lutheranere, etter kriterier utarbeidet av professor, senere biskop i Sjælland Hans Resen.

Han har dessuten gjennomført en uforsonlig kampanje mot hemmelige katolikker. De er blitt avslørt og landsforvist. Han har videre håndhevet en streng sensur, utstedt harde lover mot utenomekteskapelig seksualitet,  personlig tatt ledelsen i kampanjer mot trolldom, og gjennomført et strengt system for kirketukt.

Alt dette summerte seg opp til en kampanje for den lutherske ortodoksi og for en disiplinering av befolkningen, som også innebærer hardere straffer for et større spekter av forbrytelser og en mer inngående administrativ kontroll for å presse befolkningen til å betale mer skatt og å yte flere matroser og soldater.

Inntrykkene av de private og offentlige ulykkene har satt kongen i en stadig dystrere sinnsstemning. Helsen er også blitt svekket etter 1625. Han har vært preget av forestillingen om at han selv, rikene og folkene står i konstant fare for å bli rammet av en hevngjerrig guds vrede over innbyggernes synder.

Men i kongens eget sinn er denne forestillingen likevel motvirket av en enkel og sterk tro på at Guds nåde tross alt er med ham, og han har ikke vært plaget av samvittighetskvaler for at han i sin livsførsel har brutt grovt med sin egen moralpolitikk.

Og i dag begraves han altså i København.