Henrik Wergeland er snart 22 år gammel. I dag, på syttende mai, fullfører han verket Skabelsen, Mennesket og Messias

I dag fullfører Henrik Wergeland, som snart fyller 22 år, verket Skabelsen, Mennesket og Messias. Det kommer til å bli utgitt til sommeren, i begynnelsen av juli dette året. Omslagsbildet kommer til å være tegnet av Johan Sebastian Welhaven.

Verket er et grensesprengende verdensdikt; det mest omfattende diktverk som så langt har kommet ut i Norden. Det består av monologer, dialoger, korsanger og dramatiske opptrinn.

I den første delen, "Skabelsen", er universet opplevd fra verdensrommet der himmelske ånder er vitne til at vår jord blir skapt. Fra først av tar den seg ut som dampende "Dynd", dvs. varm, grosvanger gjørme som rommer i seg opplegget til livet som skal utvikle seg på kloden. Det nye skaperverk utløser en eksistensiell krise hos den kraftfulle himmelånden Phun-Abiriel. Krisen fører til en erkjennelsesteoretisk samtale, der den kjærlighetsfylte Ohebiel stadig utfordres. Samtalen dreier seg om skapelsens hemmeligheter, tilværelsens mening og ånders mulige vekst mot stadig høyere erkjennelse. Ohebiel får støtte av den viseste av åndene, Messias, som skildrer åndens utvikling fra støv til himmelånd videre i en spiralformet bane i evigheten:

"Aander Gud væver af Mulden som Solen Regnbu af Taagen.
Nu igjennem spirale Evigheder
Frem han [ånden] arbeider sig. Foran Indbildningens
Pensel han bruger; bag sig Erindringens Meisel.
Midti straaler Forstanden, liig en Sol, der
Springer fra Synskreds til Synskreds, og afmaler
Morgenen foran, slæber paa stjernede Midnat."

Snart manifesterer skapelsen seg på nye måter. Himmelåndene er vitne til et fantastisk skuespill der livets og forgjengelighetens personliggjorte krefter framstår i skikkelse av to skaperånder, Cajahel og Obaddon; den første er Guds ånde når den gir liv til det skapte, den andre er Guds ånde når han trekker den (dvs. sin ånde) tilbake. Disse to aktive, men stridende krefter, som begge representerer Guds skaperkraft, driver livet fram på kloden gjennom en dramatisk kamp der Cajahel og Obaddon, liv og død, lys og mørke, dag og natt, sommer og vinter gjensidig provoserer hverandre slik at jorden grønnes, og vekster, dyr og til slutt det første menneskepar kommer til syne, foreløpig sovende. Den dypeste årsak til det som skjer, ligger stadig i den guddommelige bevissthet.

Del II, "Mennesket", åpner med at Phun-Abiriel velger å ta bolig i Adam og får følge av Ohebiel som tar bolig i Eva. Resultatet er at først Adam og dernest Eva våkner og begynner å orientere seg i verden. Himmelåndene for-planter både sin åndelige kapasitet og sine erkjennelsesproblemer til jordens mennesker, og taper samtidig mye av den frihet de eide i himmelens hvelvinger fordi de begrenses av materien. Det jordiske menneskets dobbelt-natur av materie ("Støv") og himmelånd viser seg å innebære store utfordringer og muligheter for avsporinger.

På jorden utfolder slektens historie seg fra Adam og Eva av, til å begynne med i paradisisk uskyld. Etter hvert som menneskene blir flere og organiserer seg i samfunn, tar selvkjærligheten makten i skikkelse av tyranner og bedragere som fører slekten på avveie. Menneskeånden formørkes, og menneskene glemmer at de nedstammer fra himmelånder. Men iblant framstår enkeltpersoner, religionsstiftere, profeter eller filosofer, som erkjenner sin ånd, og formidler bruddstykker av guddommelig visdom til medmennesker. Uansett hvor på kloden de måtte framstå, er slike skikkelser i stand til å skape historiske gjennombrudd for åndelig lys. Jødiske profeter og greske filosofer representerer på hver sin måte åndelige gjennombrudd, eller "Lysbrud" i mørket. Men maktens og bedragets representanter slutter seg gang på gang sammen, terroriserer og desinformerer, blant annet ved å spekulere i menneskenes angst for overnaturlige makter, så åndskreftene holdes nede i trelldom, avmakt og sløvhet.

I "Skabelsen" lå synsvinkelen gjennomført hos himmelåndene. I "Mennesket" ligger den for det meste hos jordens mennesker. Men iblant kommenterer høyånden Messias slektens utvikling fra et kosmisk perspektiv. Han klager over at "Friheden" er solgt til tyranner, og at "Sandheden" er forrådt av bedragere; men han spår også om "bedre Tiders Vaar". Slektens blodige historie utfolder seg i mer og mer groteske scener. Glimtvise gjennombrudd for åndens lys kan likevel ikke hindres. Når de himmelske åndskrefter fra tid til annen reiser seg i mennesket og avslører makt og bedrag, innvarsles "Frihedens Morgenrøde" og "Sandheds lyse Dag". Messias kalles også for "Alviisdommens første Ord", og må tenkes å svare til "Ordet" som "i begynnelsen" var "hos Gud", som det står i åpningen av Johannesevangeliet.
 

I den tredje delen framstår Jesus Messias, messiasbevissthetens representant på jorden. Han tilsvarer "Ordet" som er blitt "kjød". (Jfr. Johannesevangeliet.) Jesus Messias som ser "Gud i Slaven", er både tegnet etter Jesusskikkelsen i Det nye testamentet og satt inn i et perspektiv skapt av Wergelands originale åndelære. Jesus studerer "Menneskehedens Minderulle", og innser at jammerens kilder er å finne under "første Throne" og under "første Tempeltinde". Han er utsett til å befri lysets sjeler fra "Mulmets Taagevover". Han underviser menneskene om deres "Arveret", og lærer dem at de alle bærer i seg Guds bilde som arv. Han forklarer at samme ånd bor i alle hjerter, og vekker den til sannhet, frihet og kjærlighet. Makten og bedraget (dvs. tronenes og altrenes representanter) sammensverger seg mot ham da det går opp for dem at han er i ferd med å undergrave fundamentet for deres makt. Hvis alle har samme guddommelige verd, da finnes det ikke grunnlag for å utøve makt og bedrag. Følgelig må Jesus korsfestes!

I det siste store opptrinnet er menneskeslekten samlet utenfor Jesu grav. Mørkets og lysets krefter, som har kjempet gjennom hele verket, brytes en siste gang; men denne gangen er lysets krefter sterkere enn mørkets. Jesus oppstår igjen og taler til hele menneskeheten fra gravklippen, før hans ånd endelig tar plass mellom de himmelske. Til slutt jubler den samlede menneskehet:
"Hver sin Thronehimmel i egen Pande har;
Hver i eget Hjerte har Alter og Offerkar:
Drot er hver for Jorden, Præst er hver for Gud!"

Et godt stykke på vei er Skabelsen, Mennesket og Messias et bibeldikt. Men mens Bibelen først og fremst forteller jødefolkets historie, vil Wergeland fortelle menneskehetens historie. Sjangermessig er verket et livs- og verdensforklarende visjonsdikt med dype religiøse, filosofiske og politiske perspektiver. Dikteren omtalte det selv som "Menneskehedens Epos" og "Republikanerens Bibel". Men kjernen i det er hans åndelære, den han selv med rette karakteriserte som "mystisk-philosophisk". Særlig skapelsesdelen og første del av "Mennesket" kjennetegnes ved stor poetisk rikdom.

Om 14 år, når han ligger på sykeleiet, kommer Wergeland til å omarbeide dette ungdomsverket sitt i håp om å bli bedre forstått. Han kommer blant annet til å foreta forenklinger og omdiktninger i skapelsesdelen, gi opptrinnet ved Jesu grav en annen avrunding. Han kommer også til å dikte til en serie med profetier som han kommer til å kalle "Jesu aandige Opstandelse".

"Aandig" oppstandelse innebærer at Jesus erkjennes så dypt at han oppstår i det enkelte menneskets sinn. På denne måten kommer dikteren visjonært til å se hvordan kristendommen, i betydningen kjærlighetens og åndslysets religion, en gang skal erobre verden 1000 år fram i tid regnet fra dikterens siste leveår.

Den omarbeidede versjonen av verket kommer til å bli utgitt i slutten av januar 1845 under tittelen Mennesket. Strukturen som ligger til grunn kommer stort sett til å være den samme i de to versjonene, men de tre delene kommer til å hete"Skabelsen", "Forvildelsen" og "Frelsen".

Siden kommer litteraturforskere til å mene at de to versjonene av verket sett under ett supplerer  hverandre.