Michael Kierkegaard dør uventet i København

Søren Kierkegaards far dør i København. Døden kommer temmelig uventet, og utgjør et viktig vendepunkt i Sørens liv. Det er en rystende begivenhet for ham. Siden skal han komme til å skrive at han aldri har snakket med noe menneske om dette. Hele forgrunnen i livet hans er omhyllet i det mørkeste tungsonn og den dypeste elendighets tåke. Det går langsomt opp for ham i hvor stor grad han selv er blitt preget av farens tungsinn og religiøse grublerier om synden han har begått ved å forbanne Gud, og straffen som Gud har sendt ham. Gradvis begynner han å tro at han kanskje likevel står en fremtid åpen foran ham. At å tro på forbannelsen er å tvile på Guds tilgivelse. Han tror farens synder er tiligtt. Faren har ikke død fra ham, men for ham, slik at det om mulig ennå kan bli noe av ham. Og han blir ikke mer deprimert etter farens død, snarere tvert imot. Den hemmeligheten han er blitt innviet i fra farens liv har fått en avgjørende betydning for hans livsforløp. Den har gitt ham forståelsen av at det fins mennesker, hvis betydning det er å ofres for andre, og at det i hver generasjon fins noen som ofres for slekten. (Pap X, 1A 671) Det er imidlertid hverken dette eller farens hemmelighet som er den innerste kjernen som kan forklare hans eget liv. Han skal komme til å skrive at etter hans død skal ingen i hans papirer finne en eneste opplysning om hva som egentlig har utfylt hans liv. Ingen skal finne den skriften i hans innerste som forklarer alt og som ofte har gjort at det som verden kaller bagateller blir til uhyre viktige begivenheter for ham selv. Og det han selv anser for ubetydelighet, når han tar den hemmelige noten bort, som forklarer det.