Henrik Wergelands elskede spaserer med ham på isen i Bjørvika og spør hvorfor han er så trist

Henrik Wergeland kommer opp i klammeri i en vaktstue etter å ha vært på besøk hos en tysk maler. Der røyk prestestillingen han hadde håpet på. Hans elskede spaserer med ham på isen i Bjørvika og spør hvorfor han er så trist. Og han må fortelle det hele. Antakelig kommer han aldri til å få noe prestekall. Hun gråter. Og han peker på skyene som farges røde av solnedgangen, og forteller henne at der, der, er det deres prestekall skal være. Og samme kveld dikter han det vakreste, vakreste dikt om disse skyene til henne. Det er dette diktet som skal komme til å bringe Ludvig Alver til tårer mange år senere. Det skal inspirere Ludvig til å dikte sin Wergelandssang. Også Amalie Skram skal komme til å lære seg dette diktet utenat.