Paul Gauguin, som nå er sytten år gammel, får oppnevnt en verge. Han heter Gustave Arosa, og er en venn av hans mor Aline. Aline ble kjent med Arosa da hun var en ung moteskredder i Paris. Arosa er en velstående mann, og har en samling av peruviansk kunst, og også en god del moderne kunst, blant annet av kunstneren Pissarro. Paul har altså en kultivert og kunstinteressert mann som sin verge. Sammen med familien reiser Arosa ofte på ferie til Bretagne, og hans bror har reist verden rundt, og blant annet gjort skisser på Tahiti. Han kone har en venninne som driver et pensjonat, og det er her Paul kommer til å treffe sin kommende kone, danske Mette Gad fra København, om noen år.
Paul er umoden for alderen; fortsatt lite utviklet fysisk, det er vanskelig å ta igjen mot den eldre, intelligente og temperamentsfulle søsteren Marie. Han har en slags gutteaktig skyhet over seg som hindrer ham i å ta igjen overfor henne, ridderligheten i ham forbyr ham det. Men han plages av skjørteregimentet i familien. Han vil vekk.
I fjor søkte han seg inn på sjøkrigsskolen, men utferdstrangen var for stor, og han klarte ikke å konsentrere seg om det som skulle til for å bestå opptaksprøven. Så i år går han til sjøs. Planen er å bli offiser i handelsflåten. Han har hatt deler av oppveksten sin i Lima, så han er også fra barndommen av vant til andre kulturer enn den franske.
Han får hyre på båten Luzitano, det er en elegant og velstelt 1200 tonns seilskute som skal få med frakt og passasjerer mellom Le Havre og Rio de Janeiro. Dagen før avreisen kommer hans forgjenger som styrmannselev og gir ham et visittkort og et brev som han ber om å besørge til den oppgitte adressen i Rio. Han forklarer ham at der kommer han til å treffe en fortryllende dame. På kortet står det Madame Aimée, Rua dOvidor. Og når båten ankrer opp i Rio, hvor den skal bli liggende en måned, oppsøker Paul den vidunderlige Aimée. Siden skal han komme til å bemerke at Aimée fikk svingt opp med dyden hans, og at det uten tvil var god grobunn i jordsmonnet hun fikk pløyd opp.
På hjemturen har skipet mange passasjerer, en av dem er en kvinne fra Prøyssen som han betegner som fullmoden og herlig. Hun og Paul finner seg et rede i seilkøyen, hvor døren går ut til et rom like ved trappen. Paul forteller henne skrøner og gir henne forsikringer, og kvinnen, som er fullstendig betatt av ham, vil absolutt treffe ham i Paris. Han oppgir en falsk adresse til henne. Det har han litt dårlig samvittighet for, men han syns jo ikke akkurat at han kan sende henne til sin mor heller. Om bord på skipet trives han. Han tenker ikke så mye på fremtiden. Han utvikler seg fysisk, til en velbygget, kraftig og smidig ung mann. Det tar tid, han skyter ikke i været, han skal først komme til å være fullt utviklet når han er tyve år gammel. Han har ingen spesielle interesser, og heller ingen ambisjoner, ikke engang som sjømann. Det er nesten som om han vegeterer i livet, og er uten retning. Han er flink og grei uten å gjøre seg spesielt bemerket.
Paul Gauguin
Mette Gauguin
