I dag har Suzannah Ibsen har bursdag. Henrik tegner et gavekort til henne. Han skriver også et langt brev til Georg Brandes.

I dag har Suzannah Ibsen har bursdag. Henrik tegner et gavekort til henne, med bilde av en ørn med kryss på brystet og to katter, pålydende ti daler. De to ser ut til å ha en humoristisk tone seg imellom; hans kjælenavn på henne er Katt. Han skriver også denne junidagen et langt brev til Georg Brandes. I det takker han varmt for måten Brandes har belyst hans litterære virksomhet på, han har gjort det på en måte som ingen andre har klart. Ibsen har lenge gått og formulert et svar til Brandes, et vidløftig brev som dreier seg om spørsmålet om hva som er poesi. Men han innser at et så vidløftig emne best egner seg til samtale, ikke i et brev, derfor konsentrerer han seg som å skrive om hvordan hans stykke Brand ofte blir mistforstått. Man har hengt seg for mye opp i at hovedpersonen er prest, mener han, og at problemet i stykket er lagt til det religiøse. Men dette er uvesentlig, mener han selv, det kunne like gjerne ha dreid seg om en billedhugger eller om en politiker, det er nemlig akkordens ånd det dreier seg om. Han kunne ha fått til det samme dersom han for eksempel hadde brukt Gallilei Gallileo, grunnleggeren av den moderne eksperimentelle naturvitenskapen, som sin hoverperson. Eller han kunne for den saks skyld ha brukt Brandes selv som sin modell, og skrevet om hans strid med den danske filosofen Rasmus Nielsen for et par år siden, i forbindelse med dat Nilesen skrev en rekke avhandlinger som søkte å forene den kristne tro med vitenskapen. Han beskriver sitt nye stykke De unges forbund som et lystspill som handler om jevn dagligdagshet, uten de store sjelsbevegelser, ingen dype steminger, og fremfor alt ingen isolerte tanker. Han understreker at han har lest Brandes’ kritikk av forfatterreplikkene i Kongs-emnerne seksten ganger, og forsøkt å lære av kritikken, den har vært svært nyttig for ham. Han håper Brandes kan se at dette har hatt sin virkning. Han påpeker at han for eksempel har klart seg uten en eneste monolog i hele stykket, som er skrevet i en hverdagslig stil. Han ber Brandes instendig om å lese stykke me det samme og fortelle ham hva han syns. Det kommer ikke ut før til høsten, og det er lenge å vente. Han ber også Brandes om å hilse venner i Danmark som har har truffet i Roma. Det er ikke sikkert folk har fått et godt inntrykk av ham den gangen, men det må de unnskylde; den gangen følte han seg som et rovdyr. En av dem var københavneren Goldschmidt, som var den som sto for feiden mellom Kierkegaard og det satiriske magasinet Corsaren på 1840-tallet, som gikk sånn inn på Kierkegaard.