Henrik Ibsen skriver et kjærlig og oppildnet brev til sin venn Georg Brandes, som han har fått høre er alvorlig syk

Henrik Ibsen skriver et kjærlig og oppildnet brev til sin venn Georg Brandes. Han har gjennom avisene og fra forleggeren Hegel i København fått vite at Brandes er alvorlig syk. Han har villet skrive før, men har vært redd for at Brandes skulle være for syk til å motta brev, så han har holdt seg fra det frem til nå. Men nå har han fått et vennlig brev fra Brandes, og da vil han gjerne svare. Brandes har spurt ham om råd om hva han nå skal foreta seg i fremtiden, og til det svarer Ibsen klart; foreløpig skal han ikke foreta seg noe som helst, han skal la både tanken og fantasien hvile på ubestemt tid. Den skal ligge helt stille og foredles. Det er nemlig det fine med slike sykdomsperioder, det vet Ibsen av egen erfaring; når man kommer til krefter igjen, er alle onde tanker veket fra en, alt er bare takknemlighet og velvære. Selv ville han bare spise det som var fint og lett de gangen han var i ferd med å komme seg igjen etter sykdom, alt som var grovt synets han ville gjøre ham skitten. Og når Brandes er blitt sterk og frisk igjen, kommer det ikke til å være noe spørsmål om hva han skal gjøre: han skal gjøre det han må gjøre. En natur som hans velger ikke. Da han var i København i sommer, merket han tydelig at Brandes har mange, mange venner og tilhengere, kan han fortelle, kanskje flere enn han selv tror. Så når han nå er fraværende en stund, er det bare bra, det er ikke så dumt å la seg savne litt. Han skriver også litt om fdet han kaller den herlige frihetstrangen: Det eneste han elsker ved friheten, er kampen for den. Besittelsen av friheten bryr han seg ikke så mye om. Han kan også fortelle at en morgen for en stund siden gikk ideen for det nye stykket hans opp for ham. I øyeblikkets overstrømmende glede skrev han den ned i et brev til Brandes, men stemningen varte ikke så lenge, og han sendte ikke brevet, for da inspirasjonsøyeblikket var over, kunne han ikke bruke ideen. Han er også svært opptatt av verdensbegivenhetene. Det gamle illusoriske Frankrike er slått i stykker nå. Og når det nye, faktiske Prøysen også er slått i stykker, befinner man seg plutselig inne i en ny tidsalder, tror han. Og da kommer ideene til å ramle omkring dem! Det kan også sannelig være på tide. Så langt har man jo kun levd på smulene fra revolusjonsbordet i det forrige århundre, og den kosten er det blitt tygget altfor lenge på etter hans syn. Begrepene trenger nytt innhold og ny forklaring nå, frihet, likhet og brorskap er ikke det samme som det engang var i giljotinens dager. Det er dette politikerne ikke vil forstå, og derfor hater Ibsen politikere. Menneskene vil bare ha revolusjoner i det ytre, i det politiske. Men slikt er bare småtteri. Det er revousjonen i menneskeånden som teller, og i den revolusjonen er det Brandes som skal gå i spissen. Men først skal han komme seg fra feberen.