Henrik Ibsen skriver et langt, vennlig og sterkt rosende brev til sin svigermor Magdalene Thoresen, som har fødselsdag

Henrik Ibsen skriver et langt, vennlig og sterkt rosende brev til sin svigermor Magdalene Thoresen i forbindelse med fødselsdagen hennes. Han har lest hennes nye stykke, som Hegel har sendt ham, igjen og igjen, skriver han. Han mener at hun her med full sannhet har skapt et verk som hun og kun hun har kunnet skape, og han er ikke overrasket, for han har lenge vært overbevist om at hun på dette feltet besitter et mesterskap som han lenge og dypt har beklaget at hun ikke har villet utnytte. Men nå syns han det ser ut til at isen er brutt, og han regner med at det vil komme en rik produksjon fra henne heretter. Hun har jo alt som skal til, mener han: et varmt og fyldig stemningsinnhold, erfaringer og iakttakelser både av karakterer og situasjoner, ånd i overflod og evnen til å heve virkeligheten opp til den indre, høyere sannhetens sfære. Det er jo i denne forvandlingen at den egentlige poetiske tilblivelsen ligger. Han vet ikke hva kritikerne har ment om stykket, men han syns hun i alle fall skal gi pokker i dem, for de fleste kritikker handler kun om at kritikeren bebreider forfatteren for å være seg selv, for å tenke, føle, se og dikte som seg selv, i stedet for slik som kritikeren ville ha gjort -- dersom han hadde kunnet. Derfor er forfatterens oppgave vesentlig å hegne om seg selv, holde det fritt og rent for alt uvedkommende utenfra, og dessuten skille klart mellom det opplevde og det gjennomlevde. Det er bare det siste som kan være gjenstand for diktning. Hvis man er streng på dette punktet, vil ingenting av det dagligdagse være så prosabefengt at det ikke kan sublimeres til poesi, mener han.

Han skriver også lenge og irritert om Bjørnson i brevet. Han mener han gjør Ibsen urett når han hevder at han er modellen for Steensgaard i Den unges forbund. Ibsen har bare villet skildre en oppstyltet og affektert mann, en splittet personlighet i alminnelighet. Når Bjørnson tar det så til seg, må det være fordi den dårlige samvittigheten hans minner ham om det æresløse hykleriet som Ibsen fikk vite om i fjor sommer, da han var i Stockholm. Men Ibsen ønsker ikke å hevne seg ved å sette Bjørnson i gapestokken, tvert i mot har han tilgitt ham, og faktisk arbeidet for at han skal få teaterdirektørposten i Christiania. Han håper Bjørnson nå kan gjenvinne den freden i sinnet som han tydeligvis mangler for øyeblikket. Det får ikke hjelpe at han har unnlatt å spille Ibsens stykker, og antakelig kommer til å fortsette på samme vis i fremtiden.