Friedrich Nietzsche bosetter seg i Bayreuth

Friedrich Nietzsche bosetter seg i Bayreuth. Dette året utgir han boken Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musik (Tragediens fødsel). Dette er hans første bok, han er 28 år gammel. Det er en ganske kort og fortettet bok som inneholder en vidløftig åndshistorisk og filosofisk analyse av gresk kultur i antikken, tragediens fremvekst og utvikling, og dens betydning for å forstå samtidens kunst, særlig i operaen. De to greske gudene Apollon og Dionysos står sentralt: Apollon er sivilisasjonens gud, mens Dionysos er naturens gud. Nietzsche ser disse to gudene som representanter for to prinsipper i kunsten. Nietzsche beskriver disse to tendensene som sider ved menneskets natur, altså som ahistoriske prinsipper, som kommer til uttrykk ikke bare i kunsten, men også på annen måte: drømmen er apollinsk, fordi den omskaper en mental prosess i bilder, beruselsen er dionysisk. Apollon er den lysende solguden, som symboliserer klarhet, tilsynekomst, plastisitet. Det er prinsippet som avgrenser oss fra altet og helheten. Drømmen skaper bilder som omformer det bakenforliggende, og slik stiller seg mellom oss og det, som et slør, og avgrenser oss fra det. Mens det dionysiske prinsippet vil det motsatte; det vil rive Mayas slør i stykker, slik at mennesket kan forsone seg og forene seg med det hemmelighetsfulle og ene, det opprinnelige. Dette oppnås i tilstander av beruselse, hvor individet mister seg selv, mister den rasjonelle selvkontrollen. Kjernen i det dionysiske prinsippet er individuasjonens sammenbrudd. I sin rene form er dette en ekstatisk erfaring med mystiske implikasjoner, en ekstremt intens og fryktelig erfaring. En kunstform kan være helt styrt av bare den ene av disse to. Skulpturen er uttrykk for det rent apollinske, mens musikken, i alle fall i sitt egentligste vesen, er dionysisk. Men de to tendensene kan også inngå i en syntese, og bokens hovedpoeng er å vise at fremveksten av den greske tragedien utgjør en slik syntese. I denne boken forsvarer han en ny kunst, særlig i musikken, som skal gi rom for en annen dimensjon ved siden av og i samspill med det vi kan kalle klassisismen, som han knytter til begrepet det apollinske. Denne andre dimensjonen kaller han det dionysiske. Boken er blant annet et forsvar for Richard Wagners musikk. Boken kommer ut i en historisk situasjon hvor de bredeste strømningene i kunsten er preget av akademisk rasjonalitet og klassisk måtehold. Det er de ordnende prinsipper, tilgjengelige og overskuelige for den rasjonelle tanken, som dominerer på bekostning av det visjonære, det irrasjonelle og sanselige. Ikke minst gjelder dette i billedkunsten. I dette ligger ene forestilling om at verden er skapt og ordnet etter ider, fornuftige og logiske prinsipper som også er nedfelt i menneskets forstand, slik at det gjennom tenkningen og betraktningen kan erkjenne en harmoni mellom verden og seg selv.