Henrik Ibsen står midt i en sjelelig krise, og trekkes mellom tvil og tro mens han arbeider med stykket Keiser og Galliæer

Henrik Ibsen, som nå er 45 år gammel, befinner seg i Dresden, hvor han gjennomgår en stor sjelelig krise, og trekkes mellom tvil og tro. Han skriver ferdig stykket Kejser og Gallilæer, som han har arbeidet med i lang tid, og som han siden skal komme til å tenke på sitt viktigste verk.

Stykket skal komme til å komme i flere oppplag, og vekker stor oppmerksomhet, men det kommer ikke til å bli oppført før i 1896, i Leipzig. I Norge kommer det til å bli oppført for første gang i 1903. I dette stykket dukker uttrykket "tredje rike" eller "drittes Reich" dukker opp for første gang overhodet. Det tredje riket er en slags syntese mellom hedenskap og kristendom.

Hovedpersonen i stykket er den unge fyrst Julian, som er en søkende sjel som forsøker å finne svar på de store spørsmålene i livet. Han svermer for den greske antikken, og lurer på hvorfor kristendommen har ødelagt for det storslåtte i den greske skjønnhetstanken. Han har imidlertid en venn som er kristen, og som kan fortelle om et syn han har hatt, som han tror betyr at Julian er utpekt av Gud til å utkjempe en kamp som har å gjøre med brytningen mellom hedendom og kristendom. I stykket fins også en mystiker, Maximos, som iverksetter et mystisk symposion for at Julian skal finne ut hva som er meningen med livet hans. Her møter han en stemme i lyset, som forteller ham at han skal "grunnfeste riket på frihetens vei". Friheten og nødvendigheten er ett, sier stemmen, og Julian er nødt til å "ville det han må".

Etter hvert viser det seg at Julian blir utpekt til å være den nye keiseren i romerriket.

I annen del av stykket fins en kvinne som heter Makrina. Hun er en kvinneskikkelse med mange likhetstrekk med Solveig i Peer Gynt som , mens første del har sin Helena, hun er Julians kjæreste, og en kvinneskikkelse som minner mer om Den grønkledte. Makrina er nonne, og allerede i første del får Julian er slags fjernstyrt forhold til henne. Han hører om henne gjennom et brev til broren hennes, og han aner noe stort og edelt og rent som r forbundet med henne. Men det er først i slutten av andre del av stykket at han møter henne, og da er møtet voldsomt og dramatisk. Makrina blir redd ham når hun møter ham, hun sier: Vi er fortapt. Og helt til slutt er det Makrinas ord som blir sagt over Julians båre: i form av en opphøyet, profetisk visjon. Slik blir hun kvinnen som forløser verket, slik Solveig gjør det i Peer Gynt. Makrina er i virkeligheten gudesendt, hun er renhetens symbol på denne jord, som en engel som er født blant menneskene, og Helenas rake motsetning, hun er det himmelske lys som har nådd jorden, og hun blir skremt når hun kjenner sin egen jordiske kjærlighet.

Det er Makrina som får æren av å si de siste ordene i stykket.