Georg Brandes innleder et romantisk forhold til den tyske forfatteren og oversetteren A. Strodtmanns hustru Henriette, som Georg kaller Gerda

Georg Brandes innleder et romantisk forhold til den tyske forfatteren og oversetteren A. Strodtmanns hustru Henriette, som Georg kaller Gerda. Strodtmann eier en stor villa i berlinforstaden Stieglitz, og er etter hver begynt å vise plagsomme symptomer på sin langt fremskredne syfilis. Det begynner med at han får sår på tungen og byller rundt munnen, så mister han håret, får problemer med å snakke, mister hørselen, får synsforstyrrelser og følelsesløse lemmer. Til slutt er han halvgal. Georg er bestyrtet. Han syns det er uforståelig at Strodtmann ikke har skutt seg for lenge siden. Det er det mange som gjør, allerede før de har fått stilt diagnose syfilis av legen.

Georg knytter også vennskap med Paul Heyse. Tilbake i København holder han sine første forelesninger ved Københavns universitet. Han er helt oppfylt av sine ideer om den europeiske radikalismens fremskritt. I sin bok Hovedstrømninger skildrer han tiden før og etter den franske revolusjonen. I det ytre er boken et vitenskapelig verk om en rekke europeiske forfatteres reaksjoner for og imot revolusjonen, men bak det hele ligger samfunnskritikken og konklusjonen: Mens fremskrittet seirer i Europa, står det danske åndslivet stille, stivnet av gamle, reaksjonære holdninger og dogmer om skjønnhet, moral og tro.

Forelesningene foregår i et trangt auditorieum på Frue Plads. Folk venter lenger i trengsel ute på stentrappen for å komme inn. Så slås portene opp, og man braser inn i lokalet. Det gjelder å holde seg mot midten for ikke å presses opp mot inngangens skarpe hjørnekanter. Hatt og frakk kastes tilside på måfå, og springer man i vill jakt opp trappene til nummer 10. Man kjemper seg til en plass på en benk eller et bord, eller man får ståplass. Forsamlingen er svært broket: Pene folke i anstendige stillinger, advokater, embetsmenn og bankfolk, moderne damer i utfordrende gevanter, særlig jødiske damer. Men også teologiske bondestudenter, og elegante ungdommer av Herman Bangs type, med slappe og enerverende attityder, med pannelugg og åpne, nedbrettede halskraver. Og frigjorte studiner med kortklippet hår og kjoler helt uten pynt.

Men Brandes selv stiller i selskpasgalla, fin og spenstig i figuren, ansiktet er svært blekt, nesten gult, det mørke håret stort og buskete, øynene anstrengte, pannen lav og rynkete, men hele ansiktet har noe så levende ved seg, her fins både vidd og spott og noe skjelmsk. Han bukker lett for forsamlingen og står så taus et helt langt minutt og ser seg om, som en kunstner som stemmer sitt instrument, eller som om øynene hans søker å finne et magnetisk forbindelse med levende punkter ute i den bølgende mengden av ansikter. Og så begynner han. Stemmen er eiendommelig, noen ganger nesten kvekkende, han improviserer ikke, han har hele foredraget skrevet ned, selv om han arbeider seg opp i tordnende patos og ser ut som om han improviserer, så står det likevel alt i manuskriptet. Bak ham er en sort veggtavle. Noen ganger trer han tilbake mot den og lar virkningen av det han har sagt, synke i publikum. Han hører det godt på stemmen når han nærmer seg finalen. Han virker elektrifiserende på hele salen.