Bjørn Bjørnson, som nå er 17 år gammel, er på juleferie hjemme på Aulestad, hvor familien har bodd i et drøyt år. Han han studerer musikk i Berlin. Stemningen er annerledes hjemme på gården enn den var da han dro. Hans far Bjørnstjerne gjennomgår en dyp personlig og religiøs krise, og det påvirker alt og alle rundt ham. Det er selve religionssynet hans det står om. Siden skal Bjørn kommer til å skrive dette om denne perioden i farens liv: «Mor fortalte mig litt efter litt om det foredrag, hvor Bruun hadde forkynt den lære, at Eva, menneskehetens stammor, som far også den gang mente at hun var, holdt til i helvede, og det var riktig, for hun var ingen kristen. Når en så hjertensgod mann på sin religions vegne kunde sende nogen ned til den evige pine, skjønt de ikke hadde forbrutt annet enn å undlate å tro det de ikke kunde vite noget om, da oprørte det ham på det dypeste. Det stemte ikke overens med et moderne, tenkende menneskes opfattelse av rett, rettferdighet og barmhjertighet. Fremfor alt barmhjertighet. Hindring efter hindring falt bort som hittil hadde holdt ham vekk fra det nye, fra den videnskap som gikk inn i dogmenes aller helligste. Først nu fikk de hans begjærlige sine over sig. Slik omtrent opfattet mitt unge sinn det mor fortalte mig.

Så kom den formiddagen da han bad mor op til sig på kontoret. Og gående frem og tilbake, talende ganske langsomt, inntrengende, fikk hun hans tvil, hans nye tanker helt ut. De som hadde ført ham til den erkjennelse at han ikke mere var en troende kristen. Mor fortalte at

hun følte hun var blitt ganske blek der hun satt. Så gikk hun hen til ham, la armene om hans hals. De omfavnet hverandre, og begge gråt de. «Jeg forstår hvor dypt dette behersker dig. Jeg vet, det ikke kunde ikke komme annerledes. Jeg har fulgt dig, Bjørnstjerne, med mine øine og mine tanker hele denne tiden. De hører du vet om.»