Dato
15 desember 1879

Bjørnstjerne Bjørnson har fått brev fra Amalie Müller, og vil treffe henne. Han er berørt over det han oppfatter som Amalies troskap og forståelse. Han tror kanskje det er lykkeligere dager på vei nå, skriver han, og et av tegnene er at mennesker som henne nå etter hvert kommer til.

Etter hvert kommer det kanskje ikke til å være bare de beste som forstår ham. Og han vil altså gjerne treffe henne, så han har fått en idé: Kanskje hun kan komme på toget som han og Karoline skal ta nordover fra Gøteborg om to dager? Hun kan jo bare ta toget nedover fra Fredrikshald et stykke, og så oppover igjen et stykke med toget som han og Karoline kommer med?

Etter å ha lest det siste brevet hennes, har han gjort en observasjon av henne, skriver han: Han mener at når det gjelder det erotiske har hun mistet en hel sans. Hvis hun nå da noen gang har hatt den. Hun er etter hva han kan forstå kjønnsløs. En slags engel. Og han beklager dypt at han selv er blitt for gammel til å elske henne i orden igjen. Selv har han i sin tid hatt en så sterk forbindelse mellom ånd og sanselighet at man kanskje kunne tro at det ville vært vanskelig å oppløse forbindelsen og avgjøre hva det ene var uten det andre for ham.

Men Amalies mangel på dette punktet kan vel i grunnen ikke være verre for henne enn at hun på denne måten mister mye god og kraftig kunnskap om og glede over livet, skriver han. Det erotiske er nemlig forutsetningen for å forstå en hel rekke av menneskenes problemer og karakter, mener han.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Bjørnstjerne Bjørnson til Amalie Skram 15 desember 1879. Fra Fra Bjørnson, B., et al. (1996). "Og nu vil jeg tale ut" - "Men nu vil jeg også tale ud" : brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878-1904. Oslo, Gyldendal.

http://www.nb.no/nbsok/nb/ac2f52f358fe0cdda16b757ad13a171f.nbdigital?lang=no#110