Dato
2 mars 1879

Amalie Müller skriver brev til Bjørnson fra Fredrikshald og ber om å få anmeldelsen av Kongen tilbake. Hun syns han må ha hatt den minst et år. Han må sende den ti Fredrikshald, ikke til Kristiania, for det er her hun er nå.

Hun forsikrer Bjørnson om at hun følger trofast med ham i all hans strid. Det er forferdelig at han skal bli nødt til å kjempe mot så mye idioti og fanatisme. At han virkelig gidder å svare noe av dem! Hva må han ikke gjennomgå fra sin blinde, dumme, lave samtid!

Men han må ikke glemme Wergeland og Gallilei og Luther og alle andre store menn, som har lidd samme skjebne som ham. Hun vet at han ikke kan bøyes, men står rank og stolt som en velvoksen gran i skogen, og en slik gran kan ingen stomrvinder gjøre noe med. Han har jo sin støtte og sitt standpunkt inni seg.

Hun vil også vite beskjed om en Rønnaug, hovedpersonen i hans roman Magnhild, som han har beskrevet som en "tøite". Hun vil vite om Rønnaug er sedelig ren i dypere forstand. Det er viktig for henne å finne ut dette; Rønnaug er jo ikke uskyldig i den forstand at hun ikke er det Amalie kaller vitende. Fra barndommen av har hun jo kommet i berøring med lettferdig, stygg tale. Men i dypere forstand er hun vel sedelig? Det er tydelig at dette spørsmålet er svært vitkig for Amalie. Bjørnson må svare henne på dette, og han må ikke la det gå for lang tid. Hun kommer til å spørre på posthuset etter en stund, og dersom det ikke er kommet noe brev, kommer hun til å slutte å skrive til ham, erklærer hun.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/litteratur/oratxtprod.cgi?tabell=bjoernson&id=bbamalie008&frames=Vexl

og

Bjørnson, B., et al. (1996). "Og nu vil jeg tale ut" - "Men nu vil jeg også tale ud" : brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878-1904. Oslo, Gyldendal.

http://www.nb.no/nbsok/nb/b19f0d48140f010985285750c5a1dcb0.nbdigital?lang=no#0