Amalie Müller har to artikler om Bjørnsons Det ny System på trykk i Dagbladet og havner i polemikk med den ortodokse religionens forsvarere

Amalie Müller har to artikler om Bjørnstjerne Bjørnsons drama Det ny System på trykk i Dagbladet. I dem leser hun dramaet mer som samfunnsdokument enn som kunstnerisk verk.

Artiklene fører til at hun havner i en religiøs polemikk med konservative forsvarere av den ortodokse religionen.

Dette betyr at hun nå blir nødt til å finne tydelige ord for sine egne synspunkter i religiøse spørsmål. Hun stiller seg midt i striden, der det blåser mest, og det er tydelig for de som leser henne at hun nå er i ferd med å bli fritenker og samfunnsbevisst radikaler.

Presteskapet har skuffet henne dypt. Hun syns ikke lenger hun får hjelp fra dem i prosjektet med å rense ut den løgnen og uredeligheten som hun mener samfunneter befengt med.

Menneskene trenger prester og profeter for å forkynne sannheten, mener hun, og når prestene ikke klarer jobben, er det dikterne man må vende seg mot og søke hjelp fra.

I Bjørnsons bok finner hun nettopp et slikt dokument som hun mener tiden trenger. Her er alle tidens typer samlet, mener hun. Og de er edruelig fremstilt. De fleste mennesker er jo i grunnen ikke seg selv, de er bare en side av samfunnet, de er liksom ikke blitt et avsluttet hele.

Språket hennes er mye mer høytidelig i disse avisartiklene enn de er i brevene hun skriver til Bjørnson selv for tiden. Hun går ikke av veien for å bruke store og svulstige ord om betydningen av dramaet, og hun viser ikke minst offentligheten sin nesegruse beundring for den store Bjørnson, som hun hun rykker opp blant profetene, omtaler med gammeltestamentlig retorikk og betegner som en kjempeånd.

Hun skriver: «Det er den modne Kjæmpeaands værdigste Frugt, hvortil maaske Frøet er sat under det Harmens og Vredens Uvejr, der altid følger med Synets Opladelse for «Baalsdyrkelsen», men det har faaet Væxt og Skikkelse under en virkelig Bedrøvelses- og en inderlig Fordrageligheds velgjørende Regndrys, og er endelig falden under Haabets og Kjærlighedens modnende Varme.»

Bjørnson blir smigret og nokså imponert over disse to artiklene hennes.