Sigmund Freud skriver (på engelsk) til sin venn Eduard Silberstein at han har bestemt seg for å bli hjemme og lese til en eksamen i stedet for å gå og se Carl Hansens hypnose-forestilling i Ringtheater i Wien.
Han er redd for at det vil virke altfor avsporende for ham å la seg avbryte i sitt systematiske eksamensarbeid, han vil heller se Hansens kunster når han selv føler seg mer selvstendig, skriver han. Han håper at vennen, som selv skal se forestillingen, holder seg skeptisk, og ikke glemmer at uttrykket «wonderful» er et uttrykk som vitner om uvitenhet, og ikke en anerkjennelse av et mirakel.
Kveldens forestilling skal for øvrig komme til å ende i skandale, siden en av forsøkspersonene blant publikum som er brakt opp på scenen, nekter for at han har vært hypnotisert, og hevder at han bare latet som.
Hele Wien snakker om hypnose-fenomenet for tiden. Barn hypnotiserer hverandre i skolegårdene, og i avisene går debatten høyt om sjarlatanen Hansen. Men det fins også vitenskapsmenn som tar fenomenet hypnose alvorlig, og forsøker å sette sammen en teori som kan forklare det.
Man er bekymret for hva de frivillige fra publikum som lar seg hypnotisere, utsetter seg for. Særlig gjelder dette nummeret «den menneskelige planken», der Hansen lar en hypnotisert og kataleptisk person (en person der alle musklene har stivnet, slik at vedkommende er ubevegelig) plasseres på ryggen over to stoler, mens Hansen selv klatrer opp på personen.
Borch-Jacobsen, M. (1996). Remembering Anna O.: a century of mystification. New York, Routledge. s. 66.