Emile Zola utgir et essay der han beskriver hvordan vitenskapens eksperimentelle metoder kan anvendes i litteraturen

Emile Zola utgir sitt essay Le Roman expérimental. Her beskriver han hvordan vitenskapens eksperimentelle metoder kan anvendes i litteraturen. Han oppfordrer den unge generasjonen forfattere til å ta denne metoden til seg, og beskriver hvordan Balzac har anvendt den i romanen Cousine Bette. Her registrerer Balzac virkeligheten med observatørens fotografiske nøyaktighet, skriver Zola, for deretter som eksperimentator å la la sine karakterer utsettes for en rekke prøvelser.

Balzac plassserer blant annet karakterene sine i forskjellige omgivelser for å undersøke hvordan det kompliserte maskineriet av lidenskaper virker.

Zola sammenlikner fysiologien og litteraturen, og mener at metoden kan tilpasses litteraturen ved at man rett og slett erstatter "doktor" med "forfatter". Dette betyr riktignok ikke at kunst er vitenskap i ordets strengeste forstand, bare at fysiologi og litteratur tilstreber de samme målene, nemlig å redusere ubestemtheter og antakelser for på sikt å nå til et vitenskabelig stadium.

Forfatteren skal bruke den eksperimentelle metoden til å undersøke menneskets kropp og sinn, og han skal undersøke hvordan det lever under selvskapte sosiale betingelser som stadig er i endring. Derfor må forfatteren, på samme måte som forskeren, forstå hva som er begrensningene ved det han kan vite, og ikke henfalle til filosofering.

Som forskeren kan forfatteren bare drømme om en tid da kunnskap om kroppen og sinnet kan gjøre mennesket til herre i eget hus. Enn så lenge må han trøste seg med den styrken som ligger i den vitenskapelige metoden, skriver Zola.