-
Kristoffer Janson og Drude reiser til Italia på ferie. De drar uten de syv barna, som blir hjemme på Solbakken i Gausdal, nærmeste nabo til Aulestad, med en barnepike.
Spesielt Dina Krog, Drudes søster, er kritisk til denne ferieturen deres. De slår seg ned i Via Purificacione i Roma, der de de naboer med kunstnerne Eilif Peterssen og Kristian Ross, og blir en del av den sofistikerte nordiske kunstnerkolonien i Roma, der Ibsen er konge.
Magdalene Thoresen og Camilla Collett er der også. Mens de er bortreist, dør sønnen deres hjemmee på Solbakken.
-
Alexander Kielland skriver til Georg Brandes. Han beskriver utsikten fra der han sitter og skriver; det er høst og søndagssol, høsten er den beste årstiden syns han, det beste han vet er å gå i en allé og slepe føttene gjennom et tykt lag av visne blader, med blader strødd over dammen, matt, stille høstluft og kråker som flyr over trærne og sier kræh-kræh- kræh. Han bor nå på en ekseserplass, skriver han, nede på moen utenfor vinduet hans har de tre barna hans hver sin flaggstang, de er fire, seks og sju år gamle, de heter Baby, Alexander og Jens, de løper rundt med røde luer.
-
Alexander Kielland skriver til August Strindberg og takker for brevet og portettfotografiet han nettopp har fått. Det gleder ham å se at Strindberg, som han har brevvekslet med en tid, er så ung. Så kan de begge leve riktig lenge, skriver han, slik at fiendene deres får gulsott av ergrelse. Han legger ved sitt eget portrett i brevet. Han skriver at han blir forskrekket når han ser hvor korpulent han er blitt; han lever nemlig fremdeles i den innbilning at han er en slank yndling. Og han ber Strindberg fortelle mer om seg selv.
-
Amalie skriver til Karoline Bjørnson at hun nå har brutt brevforbindelsen med Alexander Kielland, som hun han hatt en flørt med, etter å ha hørt nyss om at hans kone Beate er sjalu.
Det er ikke usannsynlig at det er Bjørnstjerne som har satt ut ryktene. Han er selv ikke uberørt av Amalies sterke tiltrekningskraft. Hun virker som fluepapir på menn, til tross for sine krasse utsagn om mennenes lidderlighet
-
Amalie Müller skriver til venninne Elisa Knudtzon i Bergen at hun og mannen hennes, Amalies trofaste venner, nå kan være rolige for henne. Hun har nemlig fått ro i sinnet nå, og hun griper seg i at hun om dagen går her i Fredrikshald og gleder seg i sitt stille sinn over at hun slapp det hun kaller «å gå i skuddermudder». Og det er ikke lite å glede seg over, når man som henne nesten har vært der, under det hun kaller sitt unaturlige ekteskaps demoraliserende innflytelse, understreker hun.
