Alexander skriver til August Strindberg om hvor dårlig han egner seg for politikk og om hvor korpulent han er blitt

Alexander Kielland skriver til August Strindberg og takker for brevet og portettfotografiet han nettopp har fått. Det gleder ham å se at Strindberg, som han har brevvekslet med en tid, er så ung. Så kan de begge leve riktig lenge, skriver han, slik at fiendene deres får gulsott av ergrelse. Han legger ved sitt eget portrett i brevet. Han skriver at han blir forskrekket når han ser hvor korpulent han er blitt; han lever nemlig fremdeles i den innbilning at han er en slank yndling. Og han ber Strindberg fortelle mer om seg selv. Han vet i det hele tatt så å si ingenting om Sverige, innrømmer han, han kjenner toppen ti svensker, og inntil han traff på Strindbergs forfatterskap har han sett på svensk samtidslitteratur med mindre blide øyne. Sverige har stått for ham som et land fullt av seremonier, hvor menneskene er ualminnelig rangert og sortert, og hvor man drikker litt mer enn nødvendig.

Han påpeker det gledelige i at Edvard Brandes er valgt til Rigsdagsmand. Og han lurer på om Strindberg egner seg for politikk. Selv anser han seg for en politisk umulighet. Politikk er for ham den latterligste komedie.