Alexander Kielland sitter i høstsolen og ser ut på barna sine som leker og skriver til Georg Brandes om moren som døde da han var tretten, og om den strenge morfaren

Alexander Kielland skriver til Georg Brandes. Han beskriver utsikten fra der han sitter og skriver; det er høst og søndagssol, høsten er den beste årstiden syns han, det beste han vet er å gå i en allé og slepe føttene gjennom et tykt lag av visne blader, med blader strødd over dammen, matt, stille høstluft og kråker som flyr over trærne og sier kræh-kræh- kræh. Han bor nå på en ekseserplass, skriver han, nede på moen utenfor vinduet hans har de tre barna hans hver sin flaggstang, de er fire, seks og sju år gamle, de heter Baby, Alexander og Jens, de løper rundt med røde luer.

Vannet er blankt mellom sivene og toppene av fjellene i bakgrunnen er mørkeblå. De venter snø på de høyste toppene. I morges var det rimfrost på bakken.

Alexander forteller om sin mor Christine Aal Lange, som døde da han var tretten år gammel. Hun var en klok, fin dame, skriver han, munter og djerv. Faren hennes, prosten Alexander Lange, som nå har vært død i tretten år, var en av sin tids fremste geistlige, og samlet stappfulle kirker i et samfunn som var splittet i et utall sekter. Men han var en herskesyk satan, mener Alexander. Han opprettet en nyskapende søndagsskole der både gutter og jenter av allmuen blir undervist, og han gikk i bresjen for opprettelse av Kongsgaards lærde skole. For å skaffe pengene til skolen gikk han fra dør til dør blant byens bedre folk og formelig tvang dem til å skrive seg på listen over givere.

Han var høy og flott, med et intenst og skarpt blikk, og han var levende opptatt av fysisk fostring, han danset gjerne, og fektet, red, drev med gymnastikk. Han skrøt gjerne over hvordan han en gang stilte opp de tretten barna sine på rekke og hoppet bukk over dem. Alle barna måtte delta i gymnastikkøvelser, også Alexander og Kittys mor, som hardde svakt hjerte. I barneoppdragelsen krevde han absolutt lydighet. Han slo ikke, men hans myndige vesen gjorde at en hånd i bordet, ett enkelt kontant ord, eller et skarpt blikk, var nok. Dersom det behøvdes sterkere midler, klemte han barnets hånd hardere og hardere inntil lydigheten inntraff. Eller han knep barnet i øret. Øreknipingen var en metode han også bruker på sine mange barnebarn.