Dato
9 oktober 1880

Amalie Müller skriver til venninne Elisa Knudtzon i Bergen at hun og mannen hennes, Amalies trofaste venner, nå kan være rolige for henne. Hun har nemlig fått ro i sinnet nå, og hun griper seg i at hun om dagen går her i Fredrikshald og gleder seg i sitt stille sinn over at hun slapp det hun kaller «å gå i skuddermudder». Og det er ikke lite å glede seg over, når man som henne nesten har vært der, under det hun kaller sitt unaturlige ekteskaps demoraliserende innflytelse, understreker hun.

Men nå nærer hun ikke lenger noen bitterhet mot sin skjebne, skriver hun. Nå er bitterheten snarere gått over til en viss velvilje, siden hun tror det er den som har gjort et riktig menneske av henne. Tidligere var hun bare et halvmenneske, og knapt nok det.

Hun har nettopp lest Bjørnsons Leonarda. Det er en deilig bok, syns hun. Særlig vakker syns hun kjærligheten mellom de to kvinnene i boken er. Den ene er den andres livsfrukt, skriver hun.

Tema
Korrekturlest?
Ja
Kilde

Kielland, E., Ed. (1955). Amalie Skram Mellom slagene. Brev i utvalg. Oslo, Aschehoug.

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2014021807168