Dato
1882

I Europa går kommunikasjonen nå stadig raskere. Det sørger hurtiggående dampskip, raskere seilskuter, jernbaneutbygging og forbedrede veier og vannveier for. Det er nå tolv år siden den store Suezkanalen ble åpnet, og det betyr at verdenshavene er bundet sammen og verdensdelene har kommet nærmere hverandre. Men det betyr også at mikrober som fremkaller sykdom også har fått mulighet til å forflytte seg raskere over store avstander.

Med den industrielle revolusjonen har befolkningen i vestens byer vokst raskt, slik at stadig flere mennesker lever stadig tettere sammen, ofte under elendige sanitære forhold. Byene har vokst, og smitte sprer seg lettere til flere. Befolkningen befinner seg i epidemienes århundre i Norge og Vesten for øvrig.

Dermed er kampen mot epidemiene blitt avgjørende for viktig for innbyggernes liv og helse, og for den nedgangen i dødelighet som tross alt også foregår i dette århundret, og som kommer til å strekke seg utover i det kommende århundret, 1900-tallet.

Kampen mot den farlige smitten er også en viktig arena for å modernisere samfunnet ved at den moderne staten griper inn på stadig flere områder av menneskers liv for å ivareta folks helse og livsvilkår. Epidemiene utfordret samfunnet til å finne løsninger for å ivareta folks helse ved å samle erfaringer, spre kunnskaper, utforme lover og bygge institusjoner.

Og samtidig er det slik at kampen mot epidemiene møter store utfordringer, selv om de lange linjene viser nedgang i dødelighet. Siden har 1830 har dødeligheten svingt svært mye fra ett år til et annet.  Det er på grunn av de store internasjonale epidemiene som fra tid til annen skyller over landet og blander seg med en rekke mer hjemlige helseproblemer, slik at sykdomsbildet i mange norske lokalsamfunn er svært broket.

Barn og voksne lever nå under et historisk høyt smittepress, men likevel kommer dødeligheten aldri til å bli så ille som det var før napoleonskrigene.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Nielsen, M.-B. O. (2011). Norvegr: Norges historie Bind III, 1840-1914 (Vol. 3 ). Oslo: Aschehoug, s. 16