Image
Homannsbyen i Kristiania ca 1875
Dato
1–30 januar 1887

I Kristiania er måten folk er sammen på i det offentlige rom i ferd med å forandre seg. En trend som allerede har pågått lenge, er at borgerskapet vender byen ryggen og flytter til egne boligområder.

Homansbyen bak Slottet har vært der siden 1860; her har hver borgerfamilie fått sin egen, spesielt utformede enebolig. Arbeideklassen bor langt tettere og mer kummerlig i andre deler av byen, for eksempel på Grünerløkka, som har eksisert omtrent like lenge. Her er befolkningsveksten stor, og folk bor tett, i nærheten av arbeidsplassene, de store fabrikkene langs Akerselva.

Det borgerlige familielivets rammer er enten villa, eller en fasjonabel leilighet i samme strøk. Og stadig mer av det borgerlige kvinnelivet utspinner seg i denne privatsfæren. Det er en utbredt oppfatning at det er kvinnenes oppgave å sørge for hyggen og samholdet i familien. Flere barn enn tidligere vokser opp, så kvinnenes oppgaver blir også flere, selv om alle borgerlige familier har hushjelp.

I arbeiderfamilier, som utgjør den langt største gruppen i almuen, finner man også håndverkere, funksjonærer, småhandlende og andre. Dette er en gruppe som stort sett i utgangspunktet kommer fra bygdene. Deres arbeidsdag er omtrent som for en bondefamilie.

Familier i arbeideklassen bor tett sammen, så de mellommenneskelige forholdene, særlig innenfor familien og slekten, er også tette. Og også naboer føler forpliktelser overfor hverandre i bygårdene. En nabo er et menneske som angår en, på godt og vondt. Naboene kjenner godt til hverandre, og har interesse for hverandres ve og vel. Man hjelper hverandre i vanskelige situasjoner, som ved sykdom og dødsfall. Det er også vanlig å hjelpe hverandre med mat. Til gjengjeld man man regne med støtte når man selv er i vanskeligheter -- i hvert fall for en tid.

Men de tette forholdene kan også skape konflikter og uvennskap. Særlig leilighetene med delt kjøkken kan være en krevende boform.

Naboer møtes ute i gården, på fortauet og i butikkene, og i forsamlignslokaler av ulikt slag. Leilighetene er små, så om sommeren er det mye av slikt tilfeldig utendørs samvær. Det er sjelden at naboer møter hverandre hjemme.

I borgerskapet er det større avstand mellom naboer, og man vet ikke så mye om hverandre som i arbeiderklassen. I hvert fall ikke når det gjelder voksne.

I arbeiderklassen er slektninger ofte bosatt i nærheten av hverandre. Det gjelder tanter, onkler og besteforeldre.

Kvinnene ser hverandre om formiddagen, de kan ta en kopp kaffe sammen og og prate om viktige ting. Det hender også at de utfører store arbeidsoppgaver sammen, og da er ofte barna med.

Ofte blir besteforeldre besøkt av barna alene, eller sammen med moren. Barn har som oftest plikter: Vaske for besteforeldre, gå ærend, eller sjekke at alt er i orden. Og når de gamle blir for skrøpelige til å klare seg selv, flytter de som oftest inn hos sine barn. Det eneste alternativet for vanlige folk er å flytte til fattighuset, og det er en skjebne som de fleste vil unngå.

I de borgerlige familiene flytter også de gamle inn til sine barn når de blir skrøpelige, men her er økonomien bedre, så det er større sjanse for at man kan ha sitt eget hushold til det siste.

I høytider er familien alltid samlet, så sant det er mulig, både i borgerskapet og arbeiderklassen. Det er også vanlig med søndagsvisitter. Da er ofte serveringen enkel i arbeidekalssen, med kaffe, vafler eller brødskiver. Barna er alltid med på slike visitter, og de er ofte ikke avtalt på forhånd. Dersom man har en bestestue, tar man den i bruk nå.

I de borgerlige famliene er disse søndagsvisittene med formelle, og mer regelbundet. Ofte er det ikke bare slektninger som kommer på besøk, men også forretningsforbindelser. I slikt borgerlig samvær hører det til kaker, vin og visittkort.

I de store, borgelige villaene innreder man også for selskaper; man har romslige spisestuer og andre stuer. Selskapene har som hensikt å holde det sosiale og forretnignsmessige kontaktnettet ved like, og å utvide det.

Mange av innflytterne i byen har slektninger hjemme der de kommer fra, på landsbygda. Det er ofte kontakt mellom dem. De kommer på besøk på byreiser, eller byfamilien reiser hjem på besøk i feriene.

Sted
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Semmingsen, I. (1980). Norges kulturhistorie : 5 : Brytningsår - blomstringstid (Vol. 5). Oslo: Aschehoug. s. 29-31

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070501066