Henrik og Suzannah Ibsen har tilbrakt sommeren i Danmark, hvor Henrik har begynt å brygge på det som skal bli Fruen fra havet

Henrik Ibsen sitter i leiligheten i München og skriver brev. Han og Suzannah er tilbake etter en flere måneder lang reise  i Danmark og Sverige. Norge holder han seg imidlertid demonstrativt borte fra. Sommeren har de tilbrakt i Sæby ved Skagen. Ibsen har lengtet etter havet, og det har vært fint for ham å være nær det i mange uker i strekk. Han har ikke skrevet, men stykket han brygger på, er det som skla komme til å bli Fruen fra havet.

For Ibsen er det slik at selve ideen til stykket kommer før personene eller handlingen. Tidlig i prosessen kan det like gjerne bli til et essay som til et skuespill. Det er som om han må kle ideene sine inn i menneskeskildring og handling før han kan komme ordentlig i gang med selve skapelsesprosessen. Når han går slik og grubler, er det som om helt forskjellige ideer og planer smelter sammen. Det skuespillet som blir resultatet av denne prosessen, er ofte helt forskjellig fra det han opprinnelig har planlagt. Han skriver om, noterer og skribler, og han stryker mye før han kommer frem til den sirlige renkriften som han sender til forleggeren sin i København.

Livet er fullt av symbolikk, mener han. Derfor er også stykkene hans fulle av symbolikk. Men kritikerne leser ofte en masse inn i symbolikken som han selv slett ikke har tenkt på.
Han trivdes på Jylland.

Danskene er hyggelige, joviale, syns han. Været har vært nydelig, og det har vært styrkende å være i nærheten av havet. Han har stått i timesvis og stirret utover det. En ung jente på nitten år som bor i nærheten av der han hadde sitt utsiktssted, er også ofte på stranden, og hun har lagt merke til den lille, bredskuldrede mannen med grå bakkenbarter og briller. Han står og ser utover havet med hånden for øynene, støtter seg på en stokk mens han tar opp en bok som han skriver noe i. Hun syns det ser ut som om han tegnet havet.
Også Ibsen har lagt merke til den unge kvinnen som satt der med håndarbeidet sitt. Etter hvert kommer de i snakk. Hun forteller ham om hvordan hun lengter etter å komme ut i verden, og om sin dragning mot teatret. Han lover henne at hun skal få en plass i hans nye skuespill.

Om noen år kommer de til å treffes tilfeldig på gaten i Kristiania. Da kommer Ibsen til å kalle henne for "min Hilde".
Nå, når han er tilbake i München, leser han i avisen at hans tyske oversetter Wilhelm Lange er blitt sinnssyk. Det overrasker han i grunnen ikke, skriver han i et brev. Han har selv mottatt brev fra Lange om var litt merkelige. Han kommer ikke til å benytte ham som oversetter heretter.

Forøvrig er Ibsen opptatt av den norrøne diktningen for tiden, kan han fortelle. Han har blant annet lest det visjonære diktet Voluspå.