Friedrich Nietzsche har sitt siste år som aktiv filosof. Det er et intenst og svært produktivt år som sliter ham ut, for det kan se ut som om han har satt deig til et større brød enn hva han klarer å bake. Skriveprosjektet han holder på med er det som skal komme til å bli boken Viljen til makt. Forsøk på en omvurdering av alle verdier. Det er et uhyre ambisiøst skrive- og tenkeprosjekt; han har planlagt at det skal komme i fire bind. Oppgaven han har gitt seg selv er å omfortolke selve kulturens identitet og mål, og også peke mot nye mål. Han vil i det hele tatt skrive og tenke frem en visjon om et annet slags liv enn de livene som leves rundt ham nå; han vil skrive noe som tør si ja så det kan høres og ses. Han har riktignok allerede skrevet Slik talte Zarathustra, men den nye oppgaven han har gitt seg selv går ut på å legge så vel det kritiske oppgjøret, som alltid har noe å forholde seg til, som den poetiske og profetiske talen han har utivklet til sin egen filosofisk-poetiske stil, bak seg. Han vil skrive seg gjennom en omvurdering av alle verdier. Utopier har verden sett nok av, mener han, og de er i grunnen ikke så vanskelige å konstruere når man holder seg til skrivebordfantasier og spekulasjone, det er ikke lenger det han vil, han vil vise frem et nytt syn på verden som ikke skal være til å ta feil av, og som det skal være umulig å si nei til. Nå rman først har forstått hva det går ut på. Kanskje dette ny-synet til og med vil kunne rydde vei for den omvurderingen av alle verdier som han synslsamtiden skriker etter. I det hele tatt: Han vil altså skrive revolusjonen være det siste av ofrene for de asketiske verdiene. Men det går tungt med arbeidet. Hodepinen hans kommer voldsomt tilbake når han forsøker å arbeide, og det gjør ham deprimert, det føles som om han slår pannen mot sin egen mur, han skriver som i et amokløp mot tiden og sine egne svinnende krefter, han klarer ikke å finne rytme og form på det han vil ha frem, han mister retningen i forhold til sitt eget program og fortsetter i stedet den både kritiske og bitende teknikken som han allerede behersker. Teksten hans forblir ufullført. Den består av en idé og en mengde aforismer spredt rundt i en rekke notisbøker og manuskriptark som han legger vekk og anser for uegnede for utgivelse. I stedet fortsetter han å skrive det han er i stand til. Det er blant annet en kritisk tekst om Wagner. I de siste tekstene han skriver er det som om han skriver en avskjedsalutt til verden