Sigmund Freud finner ved sitt morgenbesøk på sanatoriet der hans pasient Fanny Moser befinner seg, at hun er i en svært opphisset stemning, til tross for at hennes mangfoldige symptomer nå er mildere. Fra tid til annen roper hun ut: Jeg er erdd! Jeg er redd! Jeg tror jeg kommer til å dø! Freud spør henne om hva det er hun er så redd for. Hun svarer at hun ikke vet, hun er bare så redd.

Under hypnosen denne formiddagen kommer det frem at hun er redd for å ha fornærmet Freud ved noe hun sa i går, mens han masserte henne. Dessuten er hun redd fordi en av døtrene hennes skal få besøk av en annen lege, en gynekolog som skal undersøke henne for å finne ut hva som er årsaken til datterens menstruasjonsforstyrrelser.

Freud hypnotiserer Fanny etter at gynekologen har gått, og får henne til å slette disse ubehagelige minnene fra bevisstheten. Etter dette ser hun ut til å være godt fornøyd med seg selv, og gir uttrykk for at hun har både store forventninger og godt håp for denne behandlingsmetoden. Om kvelden, når han igjen kommer på besøk og hypnotiserer henne på ny, forteller hun om en rekke ubehagelige engstelser hun har. Når han spør henne om hva som er den største og mest ubehagelige minnet hennes, svarer hun uten å nøle at det er minnet om ektemannens død. Han får henne til å fortelle hver detalj av denne hendelsen, hun er svært beveget når hun forteller, men det skjer uten at hun stammer, og uten den særegne klikkelyden som hun så ofte ellers avbryter seg selv med.

Hun forteller hvordan hun og ektemannen var på et badested ved rivieraen som de var svært glade i. De var i ferd med å krysse en bro da mannen plustelig faller sammen og griper seg om hjertet. Han ble liggende slik i noen minutterm livløs, men så kom han seg på bena igjen, og virket til å være sitt gamle jeg. Men ikke lenge etterpå, mens hun lå i sengen med sin nyfødte datter, og han satt ved et bord ved fotenden av sengen og spiste frokost og leste avisen, reiste han seg brått opp, så på henne mer et merkelig uttrykk øynene, og falt så om på gulvet. Han var død. Hun løp ut av sengen, leger ble tilkalt, men de klarte ikke å få liv i ham igjen.

Noen uker senere ble den nyfødte datteren hennes svært syk, og forsatte å være syk i et halvt år, samtidig som Fanny selv lå til sengs med høy feber. Etter at hun har fått fortalt dette, ramler det ut av henne i hvor stor grad hun føler avsky for dette barnet. Hun syntes lenge det var et merkelig og uforståelig barn, hun gråt hele tiden, hun ville ikke sove, så ble hun ble lam i venstre ben, og de hadde nesten hadde gitt opp håpet om at hun noen gang skulle bli frisk. Da hun var fire år gammel så hun syner, og hun begynte svært sent å gå og å snakke, slik at de lenge trodde at hun var tilbakestående. Legene sa at hun hadde hatt en betennelse i hjernen og i ryggmargen, og dessuten alle slags andre plager.

Freud påpeker at dette barnet jo nå er en helt frisk og normal ung kvinne. Og han fjerner alle disse ubehagelige minnene til Fanny, han får det til å være som om de aldri har vært der. Han lover henne at dette grepet kommer til å frigjøre henne fra hennes forvetninger om at forferdelige ting kommer til å skje, og dessuten fra de fysiske smertene hun føler når hun snakker om dette vanskelige. Når han har sagt dette, begynner hun å snakke om sin skrekk for asyler og galehus. Hun har hørt på asylene blir pasientene behandlet med iskaldt vann som de får helt over hodet. At det blir plassert i et apparat som snur dem opp ned inntil de roer seg.

For tre dager siden har Freud avbrutt henne når hun har nevnt dette med sine forestillinger om hva som foregår på asylet. Men nå resignerer han og innser at de aldri kommer til å komme i mål dersom hun ikke får lov til å fortelle alt hun har å si. Det nytter ikke å avbryte. Han forsikrer henne imidlertid om at hun kan stole mer på ham enn på den dumme jenta som har fortalt henne slike skrekkhistorier om asylet.

Han legger merke til at hun fremdeles stammer når hun snakker, og han spør henne om hva som er årsaken til stammingen. Hun svarer ikke. Vet du hvorfor? spør han. Nei, svarer hun. Hvorfor ikke? Fordi jeg ikke får lov. (Det siste roper hun ut med sint stemme. Så krever hun å bli tatt ut av hypnosen. Freud adlyder.