Henrik Ibsen skriver et langt og inderlig brev til sin søster Hedvig Stousland i Skien. I brevet beskriver han hvordan han alltid har følt seg nært knyttet til hjembyen Skien, selv om han ikke har sett den siden 1850. Hedvig har skrevet til ham og fortalt at byen nå har fått ene nytt festivitetslokale, og det gleder ham. Han skulle gjerne ha vært tilstede ved åpningen, og dersom han fremdeles hadde skrevet sanger og leilighetsdikt, skulle han ha skrevet en sang eller et dikt til Skien Men han skriver ikke slikt lenger, så han nøyer seg med å sende sine varmeste hilsner til byen. Dersom han hadde vært der nå, ville han ha stått midt i en krets av en for ham ny og fremmed slekt. Men han tror likevel han ville ha følte seg hjemme, for til tross for alle årene hjemmefra har han alltid følt at han hører hjemme i Skien. Ikke lenge etter at han forlot byen gikk det det han kaller et åndelig stormvær over Skien. Han understreker at han liker slike stormvær, og han var med i det, selv om han var fraværende. Hele hans diktining bærer vitnesbyrd om det, understreker han. Så kom det er rekke ulykker over byen; kirken med den store engelen oppunder taket, og barndomshjemmet hans som han har så mange minner fra, brant. Han følte seg personlig rammet av disse hendelsene, og følte med sine gamle bysbarn. Og skulle han nå, som han håper, komme tilbake til Norge, vil ha komme tilbake på besøk til sitt gamle Skien. Henrik er nå 63 år gammel. Hedvig er 60.