Dato
23 februar 1893

I Berlin tillater myndighetene noen ganger i året et såkalt Tuntenball ("fjolleball"). Det er en maskerade for homoseksuelle under politiovervåkning. Maskeraden foregår til tross for at utøvelse av mannlig homoseksualitet er strengt forbudt. I kveld er August Strindberg, som nå er 43 år gammel, og to av hans kamerater, legen Schleich, en kriminalkommisar, antakelig Hans von Tresckow, og det han senere i sine notater fra hendelsen kommer til å kalle "en suspekt venn", tydeligvis Adolf Paul, besøkende på et slikt fjolleball.

I ettertid kommer det til å være uklart hvem som er kontakten i sedelighetspolitiet som gir Strindberg tillatelse til å delta på arrangementet. Det kan hende det er Maiximillian Harden. Disse tilstelningene er ikke offentlige (dette kommer etter hvert, rundt århundreskiftet, til å endre seg.) Men besøket resulterer i noen unike skildringer fra dette miljøet hos Strindberg. Den første gjør han i et brev til Frida Uhl dagen etter besøket. Der skriver han:

"Erkjenner De en nødvendig forskjell mellom kjønnene? Nei! De forstår, jeg har tilbrakt en satanistisk natt i de mest uhyggelige lokaler der man treffer ubeskrivelige mennesker".

I romanen Klostret, som bygger på denne tidens hendelser i Berlin, kommer Strindberg til å bekrive fjolleballet slik:

I begynnelsen går det høytidelig til, nesten som på et galehus. Menn danser med menn, melankolske, strengt alvorlige, som om de utfører en handling på noens befaling, uten glede, uten smil. Mellom dansene sitter parene og ser hverandre i øynene, som om de leser sin egen skjebne der. Den som er dame, kan ha store ryttermustasjer og monokkel, være stygg, med grove mannlige trekk. Ikke spor av noen kvinne som kunne gi et surrogat, skriver han.

Gudene har slått dem med galskap, slik at de ser det som ikke eksisterer, dras dit de ikke vil, og ikke kan få. Det er som om de får en straff for ukjente synder, og det de driver med virker ikke å ha å noe å gjøre med last, eller med vellyst, snarere ser det ut som om de er rammet av forbannelse. Og de har en utrolig evne til å ikke se politimannen og hans gjester som har slått seg ned ved et bord i salens kortende, der alle de dansende parene må passere forbi.

De fleste virker forelsket, men rent psykisk, skriver Strindberg i romanen; de er festet til hverandre med uutgrunnelig sympati. Alle par danser alle dansene med hverandre, de forlater hverandre ikke et øyeblikk. De er trofaste til døden, og sjalu, skriver han.

Midt under ballet reiser den gamle, aktede legen i Strindbergs følge seg, trekker seg unna, og kommer tilbake, bedrøvet: Han har sett sin beste venn, en høyere embetsmann, som han nok har mistenkt, men aldri fått visshet om.

I den kvinnelige avdelingen av ballet, der kvinner danser med kvinner, legger Strindberg speielt merke til en staselig dame. Hun er distingvert, velkledd, hun går ikke med herredress, og hun fører seg med en verdighet som en hoffdame. Ærbarheten hennes lyser ut fra de edle trekkene, skriver han. Når blikket hennes følger en ung, strålende blondine med smerten over noe hun ikke vet, .

Politimannen opplyser at de to kvinnene er bundet til hverandre med heftig sympati. Siden den eldre av dem er fattig, forsørger den yngre henne gjennom å selge seg til menn som hun avskyr. Martyrium ogå der, altså; selvoppofrelse, trofasthet. Alle dyder midt i lasten, skriver Strindberg.

Når de går fra dette helvetet, beholder han inntrykket av noe uforklarlig som hverken patologi eller psykiatri kan løse, skriver Strindberg i romanen der han beskriver denne scenen, Klostret. Det uhyggelige ligger i at at foregår så alvorlig, -- og så anstendig.

I følge legen Schleich setter Strindberg seg ved hjemkomsten til hotellet, til tross for at det er blitt svært sent, og skriver utførlig om besøket. Dette kommer til å bli det eneste stedet i forfatterskapet der Strindberg skildrer et lesbisk par med sympati.

En biograf kommer om mange år til å kommentere at det er noe underlig at Strindberg så opprørt skildrer den unge mannen som er forelsket i en 40-årig herre, når han selv på denne tiden, i samme alder, lar seg oppvarte av de tre biseksuelle 20-åringene Mörner, Lidforss og Stanislaw Przsybyzsewski.

 

Sted
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Söderström, G. (2013). Strindberg : ett liv: Lind & co. s. 353-355