Edvard Munch reiser rundt til ulike tyske utstillingslokaler og monterer sin nå skandaleomsuste malerier på stadig nye måter.
Slik oppdager han at det oppstår nye effekter når bildene monteres sammen på ulikt vis, og at bildene hører sammen på måter han ikke har sett før. Det er som om en enkelt tone plustelig klinger fra dem alle, som om de ressonerer til den samme grunntonen.
Munch utvikler et slags hat til gullrammer; levende bilder skal ikke stenges inn i forgylte bur, de skal tvert imot gli over i hverandre, for de er alle deler av det samme, mener han.
Årsaken til at publikum har blitt så forbitret over bildene hans tidligere, er at de ikke har hatt anledning til å se hvordan alle bildene henger sammen, mener han.
Han eksperimenterer med tilfedlighetens rolle i den skapende prosessen. Disse ideene er både polakken Stanislaw Przybyszewski på 25 og August Strindberg på 42 også svært opptatt for tiden.
Prideaux, S. (2005). Edvard Munch : Behind the Scream. Cumberland, Cumberland, RI, USA: Yale University Press.