Harald Høffding får et forarget brev fra Bjørnstjerne Bjørnson i anledning en liten avhandling, Filosofi som kunst, som Høffding har skrevet, hvor han diskuterer Ibsens Byggmester Solness med hensyn til byggmesterens selvhevdelse.
Bjørnson syns boken har mange interessante tanker, men det forarger ham at Høffding gir byggmesteren oppmerksomhet og roser Ibsens psykologisering. Et så ansvarsløst menneske som byggmesteren bør man ikke beundre! Heller ikke stykkets Hilde, som kommer trekkende med det skitne undertøyet sitt og tester byggmesterens storhet på om han blir svimmel eller ikke.
Samme sommer treffer de to hverandre på en fest på Klampenborg, og Bjørnson roper gjennom rommet, der han står i et hjørnet sammen med noen andre gjester: -- Ja, de har urett!
Det er ikke Høffding enig i. Siden skal de to komme til å treffe hverandre ofte i København, og bli gode venner.
Høffding, H. (1928). Erindringer. København, Gyldendal. s. 161. http://www.nb.no/nbsok/nb/577ed70daf887dbb3b32d24fed76394b.nbdigital?lang=no#163