Stanislaw Przybszewski skriver om sitt syn på menneskesjelen og skjebnen i forordet til romanen Over bord, som utkommer denne ettervinteren

Forfatteren Stanislaw Przybyszewski, som er polsk, og gift med Dagny Juel, sitter i København og skriver forordet til sin roman Over bord. Den utkommer først på dansk denne vinteren, i Dagnys oversettelse til dansk/norsk. Til våren skal den komme på tysk.

Romanen handler om to kamerater som frekventerer bohemkretser i Berlin, og som begge elsker den samme kvinnen. Hun heter Isa, og minner mye om Dagny. Vennen, som er maler, minner mye om Edvard Munch. Og hovedpersonen, den høyst nervøse og begavede forfatteren Erik Falk, minner til forveksling om Przsybyzsewski selv.

Alle de tre romanpersonene er svært ulykkelige, og alle føler seg drevet inn i og ut av hverandres armer av sterke sjelekrefter.

I et av kapitlene i boka skildres et maleri som den unge maleren maler som i detalj minner om Munchs maleri Hendene, som han siden også kommer til å arbeide med i andre teknikker.

I forordet skriver forfatteren at målet hans har vært å skildre det sjelelige livet til en mann av den sørgelige arten Homo Sapiens. Han har forsøkt å gi et menneskes virkelige liv, hans syndefall; hvordan han ruller ned i avgrunnen, lengselen "n`importe ou, hors du monde", som Baudelaire skriver

Han vil vise mannens opphøyethet, og hans latterlighe, skriver Przsybyzsewski.

Den mannen som man så langt i romaner har opphøyet til skurk eller beundret som helt, har alltid kun vært en fiksjon, skriver han. Hans tenkning og hans handlinger har vært villede. Denne romanpersonen, derimot, har gjort seg ansvarlig for sine handlinger, og også blitt holdt ansvarlig av andre.

Men slik er ikke det virkelige livet. Det virkelige livet er en endeløs rekke av ubevisst modnede viljesakter, som en dag kommer til utførelse uten av bevisstheten vil kunne forhindre det, skriver han. Det dreier seg om dunkle drifters gjennombrudd, drifter som tilintetgjør alle moralske anskuelser en evig rekke av vulkanske utbrudd, Jakobs evige kamp med engelen. En revolt av den fyrrige kjernen som vil sprenge den tynne skorpen av tillært konvensjon, av de talløse formlene for å skulle og ikke skulle.

For livsfiksjonens dikter er mennesket midtpunktet, den drivende kraften. Hans vilje er hans makt uten årsaker og uten betingelser. Men for StanislawPrzsybyzsewski er mennesket et leketøy i hånden på en brutal makt som han ikke kjenner. Hans viljesakter er for lengst villet før de ble bevisste, og hans bevissthet, hans store hjerne, er overhodet kun til for å konstatere og føre protokoll over at noe skjer.

Fiksjonens liv er vilkårlig, skriver han. Alt som skjer kunne også skje tusen ganger annerledes. For det som skjer, er resultatet av viljens fingerte makt.

Det virkelige livet derimot er nødvendig, uforanderlig som stjernenes løp. For alt som skjer er kun den eneste, ene nødvendige mulighet. For det virkelige livs vilje er ikke årsak, men millioner av ukjente årsakers følge.

Dette menneske kan ikke dømmes moralsk, men kun betraktes som en art av dyreverdenen, som en representant av arten Homo sapiens. Og dette er ikke en filosofisk sannhet, det er en følelsessannhet. En sannhet som allerede lå i de eldste grekernes bevissthet, da de selv over gudene satte skjebnen, moren Heimarmene.

Det han vil med denne romanen er å gi det nakne sjelelivet hos et menneske med den tragiske bevisstheten om at alt han gjør, må han gjøre, et menneske hvis instinkter og handlinger står i skrikende konflikt med de tillærte moralske verdier, et menneske som lider under de mest tragiske følelser, å være en ball i ukjente makters hender.

For ham eksisterer utenverdenen kun i den grad den trer inn i bevisstheten. Derfor gir han den kun slik den slik den gjenspeiler seg i romanmenneskenes sjel.

Naturen er ingen konstant størrelse, skriver han i forordet. Den veksler slik sjelestemningene veksler, den lider når mennesket lider, og i den høyeste opphisselsestilstand kommer den slett ikke til bevissthet.

Og slik er det også med det berømte «miljø».

Zola skriver om formelen for den kunstneriske dåden som «en del av naturen sett gjennom et temperament». For Stanislaw har dette langt større verdi: En del av naturen FØLT gjennom et lidende menneskes sjel.

Denne romanen er den første i en serie selvbiografiske romaner hvor han bruker dårlig skjulte alter egoer for Dagny, Munch og seg selv og andre ofre for Satan, ikke minst de kvinnene han har hatt et forhold til og fått barn med i tillegg til (og samtidig med) Dagny. De kommer siden til å bli utgitt samlet under tittelen Homo Sapiens.

Przsybyzsewski  er også interessert i emnet incestuøs kjærlighet, og han kommer til å skrive om dette i romanen De profundis, som han kommer til å dedikere til «Min venn, min søster, min kvinne Dagny».

Avsløringen av sjelen i det seksuelle liv tar form av en smertefull bevissthet om en grusom kraft som virvler to sjeler inn i hverandre og smelter dem sammen i smerte og lidelse.