Rudolf Steiner møter Friedrich Nietzsche for første og eneste gang. Den åndssyke dikterfliosofen gjør voldsomt inntrykk på ham, og han går inn i en intens periode hvor han studerer og ordner Nietzsches bibliotek.

Rudolf Steiner, som for et par år siden er blitt kjent med Elisabeth Förster Nietzsche, filosofens Friedrich Nietzsches søster, møter i dag filosofen for det som skal bli første og eneste gang. Han arbeider for tiden i Goethe-Schiller-arkivet i Weimar, og det er her han for et par år siden traff Elisabeth, som den gangen var i ferd med å etablere et Nietzsche-arkiv for brorens skrifter, og ville vite hvordan Goethe-Schiller-arkviet var innrettet.

Den gangen inviterte hun Steiner til å også arbeide med brorens skrifter og hjelpe til ved å organisere dem. Hans første inntrykk av Elizabeth, kommer han siden til å skrive i sine erindringer, var at hun var "en elskverdig, bevegelig ånd". Siden skal  de to komme til å få et konfliktfylt forhold.

Men i dag er Steiners første besøk i søsknene Nietzsches hjem. Elizabeth fører ham  inn i brorens værelse. Han kommer siden til å å beskrive inntrykket av filosofen slik:

"Der, på en sofa, lå den åndsformørkede med den vidunderlig vakre pannen, på samme tid en kunstner- og tenkerpanne. Det var tidlig på ettermiddagen. Disse øynene, som til tross for at de var utslukte, fremdeles virket besjelet, opptok nå bare et bilde av omgivelsene som ikke lenger fikk adgang til sjelen. Man sto der, og Nietzsche visste ikke om det. Og allikevel hadde man kunnet tro at det åndfulle ansiktet var uttrykk for en sjel som hele formidddagen hadde formet sine tanker i sitt indre, og som nå ville hvile en stund. Min sjel ble grepet av en indre rystelse, og jeg mener den forvandlet seg til forståelse for det geni som hadde sitt bikk rettet mot meg, uten at blikket traff meg. Det passive i dette stive blikket utløste forståelsen i mitt ege blikk, som lot øyets sjelskraft virke uten at det bl emøtt av et annet blikk.

Og slik sto det for meg: Det var som om Nietzches sjel svevde over hans hode, grenseløst skjønn i åndens lys. Nå kunne han fritt hengi seg til de åndelige verdener han hadde lengtet etter før formørkelsen, men som han ikke hadde funnet. Ennå var sjelen lenket til legemet som bare visste om sjelen så lenge denne verdenen fremdeles var en lengsel. Nietzshes sjel var der ennå, men den kunne bare fastholde legemet fra utsiden, dette legemet som, så lenge sjelen bodde i dets indre, hadde gjort motstand mot at den fikk utfolde sitt fulle lys.

Jeg hadde på forhånd lest den Nietzsche som skrev; nå hadde jeg skuet den Nietzsche som i sitt legeme bar med seg ideer fra uendelige fjerne åndsområder, ideer som fremdeles strålte i skjønnhet til tross for at de hadde mistet sin opprinnlige lyskraft underveis. Nietzsche var en sjel som brakte med seg rikt lysende gull fra tidligere jordeliv, men som ikke fullt ut kunne får det til å lyse i dette liv. Jeg beundret det Nietzsche hadde skrevet, men nå skuet jeg et klart strålende bilde bak min beundring.

Jeg kunne i mine tanker bare stamme om det jeg dengang skuet, og denne stammingen utgjør innholdet i min bok Nietzsche -- i kamp med sin tid. At boken bare forbli en slik stamming, skjuler den kjennsgjerning som like fullt er sann, nemlig at Nietzsches bilde har inspirert meg til å skrive den.

Fru Förster-Nietzsche oppfordret meg deretter til å ordne Nietzsches bibliotek. På denne måte fikk jeg anledning til å tilbringe flere uker i NIetzsche-arkivet i Naumburg. Dermed ble jeg også svært godt kjent med Fritz Koegel. De bøkene som Nietzsche hadde lest, stilte meg overfor en skjønn oppgave. Hans ånd levde opp i de inntryk som disse bøkene formidlet. Et eksemplar av en bok av Emerson bare med sine mange randbemerkninger uttallige spor av å ha blitt gjennomarbeidet med hengivelse. I Guyaus skrifter fantes det liknende spor. Mange av bøkene var fylt med lidenskapelig kritikk fra Nietzsches hånd. Av et stort antall randbekerkninger ser man hvordan kimene til hans egne ideer vokser frem.

Da jeg leste hans randbemrkninger i Eugen Dührings filosofiske hovedverk, kunne jeg se hvordan en gjennomgripende idé fra Nietzsches siste skaperperiode lyste opp. Dühring foretar her det tankeeksperiment at man i et gitt øyeblikk vil kunne forestille seg verdensaltet som en kombinasjon av elementærdeler. Da ville verdensprosessene være identisk med utviklingen av alle mulige slike kombinasjoner. Når de var uttømt, måtte de aller første komme igjen, og hele utviklingen ville bli gjentatt. Hvis det forholdt seg slik, måtte det allerede ha skjedd uttallige ganger, og ville fortsette å skje utallige ganger i fremtiden. Men ville da komme frem til ideen om den evige gjentakelse av de samme tilstander i verdensaltet. Dühring betrakter denne tanken som umulig. Nietzsche leser dette; han mottar et dypt inntrykk, det arbeider videre i dypet av hans sjel, og det former seg i ham til uttrykket "alle tings evige gjenkomst", som sammen med ideen om "overmennesket" dominerer hans siste skaperperiode.

Jeg var dypt grepet, ja, rystet av det inntrykk jeg fikk ved å lese gjennom Nietzsches lektyre. For jeg innså hvilken motsetning som rådet mellom Nietzsches og hans samtidiges åndsform. Den ekstreme positivisten Dühring, som avviser alt om ikke gir seg ut fra en fullstendig nøkternt orienert, matamatisk fundert skjematikk, finner tanken om "det sammes eviges gjenkomst" absrud; han konstruerer den bare for å demonstrere hvor umulig den er: Nietzsche må oppta den som sin løsning på verdensgåten, som en intuisjon som stammer fra dypene i hans egen sjel.

Slik står Nietzsche i fullstendig motsetning til mye som stormer inn på ham som innhold fra hans egen tidstenkning og følelsesliv. Han opptar disse stormene på en slik måte at han lider dypt under dem, og i lidelsen, i usigelige jelelige smerter, skaper han sin egen sjels innhold. Det vr det tragiske i hans skapergjerning."