Auguste Rodin har et heftig møte med Isadora Duncan

Auguste Rodin får dette året besøk av danseren Isadora Duncan, som er i tyveårene, og lei av den veloppdragne stilen til den klassiske balletten. Hun er i ferd med å utvikle sin helt egen stil, og koreograferer forestillinger som inneholder spontane, naturlige bevegelser som for henne betyr å danse med hele kroppen.

Hun opptrer ofte barfotet, hun vil leve sterkt, hun bryr seg ikke om vakkert eller stygt, hun vil gripe selve livet og se det i øynene. Det har hun til felles med Rodin, og som ham ser hun også til det antikke Hellas for inspirasjon.

Når hun besøker ham i atelieret, tilbyr han seg å vise henne rundt. Siden skal hun komme til å beskrive dette møtet i selvbiografien sin slik:

Rodin lar hendene stryke over en av skulpturene sine, og kysser den. Hun tenker at under hans hender er det som om marmoren renner som smeltet jern. Han tar en liten bit leire og presser den inn mellom håndflatene sine. Han puster tungt. Varmen strømmer fra ham som fra en stråleovn. På noen øyeblikk har han formet et kvinnebryst med hendene.

Duncan tar Rodin med til sitt eget atelier og viser ham hennes egen kunst; hun danser for ham. Rodin er imponert, han stirrer på henne med tunge øyelokk. Så, med samme uttrykk som han har når han skaper kunst, kommer han mot henne. Han stryker hendene over nakken hennes, brystet, armene, hoftene, de bare bena og føttene. Alt hun vil, er å gi ham hele seg, skriver hun. Men hun blir engstelig, river seg løs fra ham og dekker seg til, og sender ham av sted før noe mer kan skje mellom dem.

I selvbiografien skal hun komme til å skrive at hun angrer på at hun var så engstelig denne kvelden. Hun skal komme til å tenke at det var barnslig av henne å ikke ville gi sin jomfrudom til selveste guden Pan. Både kunsten og livet ville hatt utbytte av det, skal hun komme til å skrive.