Otto Weininger har vært hjemme hos sine foreldre dagen før, og tatt farvel med dem i en underlig og alvorlig tone. Farens oppsøker en av vennene hans og varsler om situasjonen, som han vurderer som alvorlig. Vennen skynder seg til stedet dere Weininger har jobb som privatlærer. Etter hvert kommer Weinigner med langsomme skritt og trekk som virker helt fordreide, mot ham. Når vennen spør om hva som er årsaken til dette tunge mismotet, svarer Weininger at her nytter det ikke å spørre om årsaker. Været er elendig; det er surt og blåser, og Weininger sier med gravrøst at han har gravkulden i seg. Vennen vil ikke la ham være alene, så han blir med ham hjem på hybelen. Der har det ikke vært luftet på lenge, og Weininger kommenterer at det er likstank der. Vennen forteller at han har lest i en tysk avis at Knut Hmasun har skutt seg. Denne opplysningen, som siden skal vise seg å være feil, ser ut til å gjøre inntrykk på Weininger. - Altså også han! mumler han. Han beundrer Hamsun sterkt, og holder romanen Pan for å være en av de vakreste bøker som har vært skrevet. Vennen ber om å få tenne lys men det nekte Weininger. Her skal det ikke være noe lys. Vennen aner fare, og spør om han har noe våpen. Da brøler Weininger i raseri og frusatrsjon. Han har ikke noe våpen. Vennen får ham med seg hjem; han forstår at denne mannen ikke må være alene med seg selv. Weininger klager over kulden, og blir sittende ved ovnen med vinterfrakken på. Der blir han sittende hele natten. Det blir etter hvert uutholdelig varmt i rommet. Vennen får ham etter mange timer til å fortelle at han har planlagt å ta sitt eget liv. Han vil ikke si noe om grunnen. Natten blir en kamp mellom to viljer; vennen som insisteter på at han ikke vil kunne leve med at Weininger tar sitt eget liv at han må fortelle grunnen til at han har slike planer, og Weinigner, som mener at grunnene er så forferdelige at han ikke kan fortelle noe om dem. Men til slutt gir han etter for vennens bønner. Han reiser seg og erklærer med en stemme så dyster at det forferder vennen at han, Weininger, er en forbryternatur. Han har visst det siden en natt i Munchen, da han lå våken og hørte en hund gjø som en besatt. Han forsto at denne hunden var hans onde demon. Han kjempet med hunden om sin sjel hele den natten. Han bet i stykker hodeputen i kampen. Og fra da av visste han at han var en morder. Derfor vil han ta livet av seg. Vennen kjemper med ham hele natten. Han gjør det til sin oppgave å forsvare livet og de lyse kreftene. Spør om det er noen bestemt person Weininger har i tankene, som han vil myrde. På det spørsmålet svarer ikke Weininger. Vennen gråter. Og Weininger blir berørt av vennenns gråt, legger armen varsomt rundt ham og sier at han bestemt seg for å leve. Siden skal de to aldri komme til å snakke om denne forferdelige natten. Men Weininger begynner etter dette på arbeidet med Geschlect und Caharcter. Boken skal kome til å være ferdig etter kun noen ukers intenst arbeid