Amalie er litt friskere, og har våget seg ut i den kalde, blåsende våren noen ganger, men slike turer gjør henne utmattet og helt på gråten. Skriving blir det lite av. Helst vil hun bare sitte med hendene i fanget. Hun er fornærmet på Irminger, somhun syns aldri kommer når hun ber ham. Hun skriver til ham at hun derfor vil slutte å invitere ham. Det er håpløst å bo så høyt oppe i etasjene med det vonde benet, så hun har bestemt seg for å finne et sted å bo uten trapper.